For stor er dine dommer, og de kan ikke uttrykkes: derfor har umodne sjeler feilet.

For great are thy judgments, and cannot be expressed: therefore unnurtured souls have erred.

For da urettferdige menn tenkte å undertrykke det hellige folket, og de ble stengt inne i sine hus, fangene av mørket, og bundet med nattens lange bånd, lå de der utestengt fra den evige forsyn.

For when unrighteous men thought to oppress the holy nation; they being shut up in their houses, the prisoners of darkness, and fettered with the bonds of a long night, lay [there] exiled from the eternal providence.

For mens de trodde de kunne skjule sine hemmelige synder, ble de spredt under et mørkt slør av glemsel, forferdet og stukket med besynderlige syner.

For while they supposed to lie hid in their secret sins, they were scattered under a dark veil of forgetfulness, being horribly astonished, and troubled with [strange] apparitions.

For ikke engang hjørnet som holdt dem kunne verne dem mot frykt: men lyder som fosser hørtes rundt dem, og triste syner viste seg med tunge ansikter.

For neither might the corner that held them keep them from fear: but noises [as of waters] falling down sounded about them, and sad visions appeared unto them with heavy countenances.

Ingen makt fra ilden kunne gi dem lys: heller ikke kunne stjernernes klare flammer lyse opp den fryktelige natten.

No power of the fire might give them light: neither could the bright flames of the stars endure to lighten that horrible night.

Bare en ild som tente seg selv, svært skrekkelig, viste seg for dem: for skremt som de var, trodde de at det de så var verre enn synet av det de ikke så.

Only there appeared unto them a fire kindled of itself, very dreadful: for being much terrified, they thought the things which they saw to be worse than the sight they saw not.

Når det gjaldt kunstenes magiske illusjoner, ble de nedverdiget, og deres skryt av visdom ble irettesatt med skam.

As for the illusions of art magick, they were put down, and their vaunting in wisdom was reproved with disgrace.

For de som lovet å jage bort redsler og plager fra en syk sjel, var selv syke av frykt, verdige til å bli ledd av.

For they, that promised to drive away terrors and troubles from a sick soul, were sick themselves of fear, worthy to be laughed at.

For selv om ingen forferdelige ting skremte dem, ble de likevel redde for dyrene som passerte, og hvesingen fra slanger.

For though no terrible thing did fear them; yet being scared with beasts that passed by, and hissing of serpents,

De døde av frykt, og nektet at de så luften, som de ikke kunne unngå fra noen side.

They died for fear, denying that they saw the air, which could of no side be avoided.

For ondskap, dømt av sitt eget vitne, er svært fryktsom, og presset av samvittighet, forutsier alltid smertefulle ting.

For wickedness, condemned by her own witness, is very timorous, and being pressed with conscience, always forecasteth grievous things.

For frykt er ikke annet enn en forræderi av den hjelp fornuften tilbyr.

For fear is nothing else but a betraying of the succours which reason offereth.

Og forventningen fra innsiden, som er mindre, oppfatter uvitenheten som større enn årsaken som bringer torturen.

And the expectation from within, being less, counteth the ignorance more than the cause which bringeth the torment.

Men de sov samme søvn den natten, som var i sannhet utålelig, og som kom over dem fra bunnen av den uunngåelige helvetes problem.

But they sleeping the same sleep that night, which was indeed intolerable, and which came upon them out of the bottoms of inevitable hell,

De ble dels plaget av monstrøse syner, og dels svimte, hjertet sviktet: for en plutselig frykt, og ikke forventet, kom over dem.

Were partly vexed with monstrous apparitions, and partly fainted, their heart failing them: for a sudden fear, and not looked for, came upon them.

Så den som der falt ned ble nøye holdt, stengt inne i et fengsel uten jernstenger,

So then whosoever there fell down was straitly kept, shut up in a prison without iron bars,

Om han var bonde, eller gjeter, eller arbeider i marken, ble han overrasket, og gjennomlevde den nødvendighet som ikke kunne unngås: for de var alle bundet med én lenke av mørke.

For whether he were husbandman, or shepherd, or a labourer in the field, he was overtaken, and endured that necessity, which could not be avoided: for they were all bound with one chain of darkness.

Om det var en hvislende vind, eller melodisk fuglesang blant de utspredte grenene, eller en behagelig vannstrøm som raste voldsomt,

Whether it were a whistling wind, or a melodious noise of birds among the spreading branches, or a pleasing fall of water running violently,

Eller en fryktelig lyd av steiner som kastet ned, eller en løping som ikke kunne sees av hoppende dyr, eller en brølende stemme fra de mest ville dyr, eller en gjenklang fra de hule fjellene; disse tingene fikk dem til å besvime av frykt.

Or a terrible sound of stones cast down, or a running that could not be seen of skipping beasts, or a roaring voice of most savage wild beasts, or a rebounding echo from the hollow mountains; these things made them to swoon for fear.

For hele verden strålte med klart lys, og ingen ble hindret i sitt arbeid:

For the whole world shined with clear light, and none were hindered in their labour:

Men over dem alene var en tung natt utstrakt, et bilde av det mørket som senere skulle ta imot dem: men likevel var de for seg selv mer plagsomme enn mørket.

Over them only was spread an heavy night, an image of that darkness which should afterward receive them: but yet were they unto themselves more grievous than the darkness.