Da det ble bestemt at vi skulle reise til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, som tilhørte den keiserlige kohorten.

When it was decided that we should sail to Italy, Paul and some other prisoners were handed over to a centurion named Julius, of the Imperial Regiment.

Vi gikk om bord i et adramyttisk skip som skulle seile til havnene i Asia, og satte ut med Aristarkos, en makedoner fra Tessalonika, som var med oss.

We boarded a ship from Adramyttium, which was about to sail to ports along the coast of Asia, and we set sail. Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica, was with us.

Neste dag la vi til ved Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og lot ham gå til vennene sine for å få deres omsorg.

The next day we landed at Sidon. Julius treated Paul kindly and allowed him to visit his friends so they could provide for his needs.

Fra der satte vi seil og kom under Kypros, fordi vindene var imot oss.

From there we put out to sea again and sailed under the lee of Cyprus because the winds were against us.

Vi seilte over havet ved Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lycia.

After sailing across the open sea off Cilicia and Pamphylia, we came to Myra in Lycia.

Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og satte oss om bord der.

There the centurion found an Alexandrian ship sailing for Italy and put us on board.

Da vi hadde seilt langsomt i mange dager og med vanskelighet nådde Knidos, lot ikke vinden oss fortsette, så vi seilte til le av Kreta, ved Salmone.

We made slow headway for many days and had difficulty arriving off Cnidus. Because the wind did not allow us to go further, we sailed under the lee of Crete, off Salmone.

Med vanskelighet seilte vi langs kysten og kom til et sted som het Kaloi Limenes, nær Lasea by.

With difficulty, we sailed along the coast and came to a place called Fair Havens, near the town of Lasea.

Etter at lang tid hadde gått, og seilasen nå ble farlig fordi fastedagen allerede var forbi, advarte Paulus dem

Much time had been lost, and the voyage was now dangerous because it was after the Day of Atonement. So Paul warned them,

"Menn, jeg ser at denne reisen vil medføre skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv."

"Men, I can see that our voyage will result in disaster and great loss, not only to the cargo and ship, but also to our own lives."

Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsføreren enn på det Paulus sa.

But the centurion was more persuaded by the pilot and the owner of the ship than by what Paul said.

Siden havnen ikke var egnet til å overvintre i, ble det besluttet å seile videre for å prøve å nå Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest, for å overvintre der.

Since the harbor was unsuitable to spend the winter in, the majority decided that we should set sail, hoping to reach Phoenix, a harbor in Crete, facing southwest and northwest, to winter there.

Da det blåste en svak sønnavind, tenkte de at de hadde oppnådd sitt formål. De lettet anker og seilte langs Kreta.

When a gentle south wind began to blow, they thought they had obtained what they wanted, so they weighed anchor and sailed along the shore of Crete.

Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, som kalles Euroklydon, mot dem.

But not long after, a violent wind, called the Northeaster, rushed down from the island.

Da skipet ble revet med og ikke kunne holde seg opp mot vinden, overgav vi oss til den og lot oss drive.

The ship was caught by the storm and could not head into the wind, so we gave way to it and were driven along.

Vi kom under en liten øy kalt Klauda og med vanskelighet klarte vi å sikre livbåten.

As we passed to the lee of a small island called Clauda, we were barely able to secure the ship's lifeboat.

Da de hadde tatt den opp, brukte de støttemidler til å binde skipet. I frykt for å drive mot de syriske sandbankene firte de seilene og lot seg drive.

After hoisting it aboard, they used supports to undergird the ship. Fearing that they would run aground on the sandbanks of Syrtis, they lowered the sea anchor and let the ship be driven along.

Da vi ble voldsomt kastet omkring av stormen, begynte de neste dag å kaste lasten.

The next day, as we were being violently tossed by the storm, they began to throw the cargo overboard.

Og på den tredje dagen kastet vi skipets utstyr over bord med våre egne hender.

On the third day, they threw the ship's tackle overboard with their own hands.

Da verken sol eller stjerner viste seg i flere dager, og stormen fortsatte å piske oss, mistet vi etter hvert alt håp om å bli reddet.

When neither sun nor stars appeared for many days and the storm continued to rage, all hope of being saved was finally abandoned.

Da det hadde vært langvarig mangel på mat, stod Paulus frem blant dem og sa: "Dere burde ha lyttet til meg og ikke ha seilt fra Kreta, så dere kunne ha unngått denne ulykken og tapet."

After they had gone a long time without food, Paul stood up among them and said, "Men, you should have listened to me and not set sail from Crete, thereby avoiding this disaster and loss.

Men nå råder jeg dere til å være ved godt mot, for ingen av dere skal miste livet, men bare skipet vil gå tapt.

But now I urge you to take courage, because not one of you will lose your life; only the ship will be lost.

I natt stod en engel fra Gud, som jeg tilhører og tjener, ved min side,

Last night, an angel of the God to whom I belong and whom I serve stood beside me,

og sa: "Frykt ikke, Paulus, du må stå for keiseren, og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg."

saying, 'Do not be afraid, Paul. You must stand trial before Caesar. And God has graciously given you the lives of all who are sailing with you.'

Derfor, vær ved godt mot, menn, for jeg har tro på Gud at det vil gå slik som det er blitt sagt til meg.

So take courage, men, because I believe God that it will be just as I was told.

Men vi må løpe på grunn på en øy.

But we must run aground on some island.

Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet omkring i Adriahavet, trodde sjøfolkene ved midnatt at land var i nærheten.

On the fourteenth night, as we were being driven across the Adriatic Sea, about midnight, the sailors sensed that they were approaching land.

De loddet og fant det tyve favner dypt, og litt lenger fremme loddet de igjen og fant dybden femten favner.

They took soundings and found the depth to be twenty fathoms. A little later they sounded again and found it to be fifteen fathoms.

I frykt for å drive på klipper kastet de fire ankere fra hekken og bad om dagens lys.

Fearing that we might run aground on the rocks, they dropped four anchors from the stern and prayed for daylight.

Sjøfolkene prøvde å flykte fra skipet og firte livbåten ut i havet under påskudd av å skulle sette ankere fra baugen.

The sailors tried to escape from the ship, lowering the lifeboat into the sea under the pretense of laying out anchors from the bow.

Da sa Paulus til offiseren og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."

But Paul said to the centurion and soldiers, "Unless these men stay aboard the ship, you cannot be saved."

Da kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den drive vekk.

So the soldiers cut the ropes holding the lifeboat and let it drift away.

Mens dagen var i ferd med å gry, oppfordret Paulus alle til å ta til seg mat, og sa: "I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og fastet uten å ta til dere noe."

As daylight was about to break, Paul urged them all to eat, saying, "Today is the fourteenth day you have been in constant suspense and have gone without food—you have eaten nothing.

Derfor ber jeg dere om å ta til dere mat, for dette handler om deres redning, og ikke et hår skal falle fra en av dere."

Therefore, I urge you to take some food, because this is important for your survival. Not one of you will lose a single hair from your head.

Etter å ha sagt dette tok han brød, takket Gud for alles påsyn, brøt det og begynte å spise.

After he said this, Paul took some bread, gave thanks to God in front of everyone, broke it, and began to eat.

Da ble de alle oppmuntret og tok til seg mat.

They were all encouraged and ate some food themselves.

Vi var til sammen to hundre og syttiseks sjeler om bord på skipet.

Altogether there were 276 of us on board.

Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet i sjøen.

After they had eaten as much as they wanted, they lightened the ship by throwing the grain into the sea.

Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand, hvor de bestemte seg for, hvis mulig, å sette skipet i land.

When daylight came, they did not recognize the land, but they saw a bay with a sandy beach, where they decided to run the ship aground if they could.

De kappet ankerne løs og lot dem ligge i sjøen, løsnet roretauene og heiste fokka mot vinden og styrte mot stranden.

So they cut loose the anchors and left them in the sea, untied the ropes that held the rudders, hoisted the foresail to the wind, and made for the beach.

Men de traff en sandbanke mellom to havstrømmer og satte skipet fast. Forstavnen satte seg i bakken og ble stående ubevegelig, men akterenden brøt snart sammen under bølgenes press.

But the ship struck a sandbar and ran aground. The bow stuck fast and would not move, and the stern began to break apart under the pounding of the waves.

Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte i land og rømte.

The soldiers planned to kill the prisoners to prevent any of them from swimming away and escaping.

Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i sjøen og komme i land.

But the centurion wanted to spare Paul’s life and kept them from carrying out their plan. He ordered those who could swim to jump overboard first and get to land,

De andre skulle følge etter på planker eller vrakrester fra skipet. På den måten ble alle reddet i land.

and the rest were to follow, some on planks and others on pieces of the ship. In this way, everyone reached land safely.