Og jeg, mine brødre, da jeg kom til dere, brukte ikke en imponerende tale eller visdom, men forkynte for dere Guds vitnesbyrd.

For jeg bestemte meg for å ikke sette fokus på noe annet blant dere enn Jesus Kristus og ham som ble korsfestet.

Jeg var sammen med dere i svakhet, i frykt og med stor dirring.

Min tale og forkynnelse var ikke basert på lokkende ord fra menneskelig visdom, men på å vise frem Åndens kraft og makt.

Så deres tro ikke skulle hvile på menneskers visdom, men på Guds kraft.

Likevel taler vi visdom til dem som er fullkomne, men ikke den visdommen som hører til denne verden eller de ledere som hersker i den, og som til syvende og sist ikke fører noe.

Vi taler derimot Guds visdom, en hemmelighet – den skjulte visdom som Gud bestemte før verden ble til, for vår æres skyld.

Ingen av verdens herskere kjente til den, for om de hadde kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre.

Men slik det er skrevet: Øyet har ikke sett, øret har ikke hørt, og menneskehjertet har ikke forstått de tingene Gud har forberedt for dem som elsker ham.

Men Gud har gjort dem kjent for oss ved sin Ånd, for Ånden gennomsøker alt, ja, selv Guds dypeste mysterier.

For hva vet et menneske om seg selv, om ikke hans egen ånd som bor i ham? På samme måte kjenner ingen Guds ting, men kun Guds Ånd.

Vi har ikke mottatt verdens ånd, men den ånd som kommer fra Gud, så vi kan forstå de gaver Gud fritt har gitt oss.

Disse tingene forkynner vi ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord som Den Hellige Ånd underviser i, slik at vi kan sammenligne det åndelige med det åndelige.

Men det naturlige mennesket mottar ikke Guds åndelige ting, for de framstår som galskap for ham; og han kan ikke forstå dem, siden de må tolkes åndelig.

Men den åndelige dømmer alt, mens han selv ikke blir dømt av noe menneske.

For hvem kjenner Herrens sinn, slik at han kan gi ham råd? Vi har imidlertid Kristi sinn.