Det var en mann fra Ramathaimzophim, i Efraim, og han het Elkanah, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Zuph, en Efraimit.

Han hadde to koner; den ene het Hannah, og den andre Peninnah. Peninnah fikk barn, men Hannah var barnløs.

Hvert år dro denne mannen fra sin by for å tilbe og ofre til HERREN, hærguedes Herre, i Shiloh. Der var Eli, presten, sammen med sine to sønner, Hophni og Phinehas, som tjente som prester for HERREN.

Når tiden for Elkanahs offer kom, ga han sin kone Peninnah og alle hennes sønner og døtre sine andeler.

Men til Hannah ga han en verdig andel, for han elsket henne, selv om HERREN hadde lukket hennes livmor.

Hennes rival provoserte henne også kraftig for å gjøre henne opprørt, fordi HERREN hadde lukket hennes livmor.

Og hver gang hun dro til HERRENS hus, provoserte hennes rival henne, og derfor gråt hun og spiste ingenting.

Da spurte Elkanah, hennes mann: «Hannah, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte så tynget? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?»

Etter at de hadde spist i Shiloh reiste Hannah seg, mens Eli, presten, satt ved en søyle i HERRENS tempel.

Hun var dypt bitter i sin sjel, og mens hun bad til HERREN, gråt hun sterkt.

Hun avla en ed og sa: «Herre, hærguedes Herre, hvis du virkelig vil skue på din tjeners nød og huske meg, og ikke glemme din tjener, men vil gi meg et barn, en sønn, da vil jeg vie ham til HERREN alle dagene i hans liv, og ingen barberkniv skal berøre hans hode.»

Mens hun fortsatte å be foran HERREN, la Eli merke til at leppene hennes rørte seg.

Hannah bad stille for seg selv; leppene hennes bevegde seg, men stemmen nådde ikke fram, og derfor antok Eli at hun var beruset.

Eli spurte henne: «Hvor lenge skal du være beruset? Legg bort vinen din!»

Hannah svarte: «Nei, min herre, jeg er en kvinne med et sorgfullt sinn. Jeg har verken drukket vin eller sterk drikke, men har utøst min sjel for HERREN.»

Ikke anse din tjener som en datter av Belial, for jeg har bare uttrykt min dypeste sorg og klage.

Da svarte Eli: «Gå i fred, og måtte Israels Gud oppfylle den bønn du har fremsatt.»

Hun sa: «Måtte din tjenerinne finne nåde i dine øyne.» Deretter gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger preget av sorg.

Tidlig om morgenen stod de opp, tilba HERREN, vendte tilbake og kom hjem til Ramah, hvor Elkanah tok seg av sin kone Hannah; og HERREN husket henne.

Derfor, da tiden kom etter at Hannah hadde blitt gravid, fødte hun en sønn og kalte ham Samuel, og sa: «Fordi jeg har bedt om ham fra HERREN.»

Elkanah og hele husstanden dro opp for å ofre til HERREN det årlige offeret og oppfylle sitt løfte.

Men Hannah dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg skal ikke dra før barnet er avvennet. Da vil jeg bringe ham med, slik at han kan vise seg for HERREN og få bo der for alltid.»

Elkanah svarte: «Gjør som du synes er best; vent med å dra til barnet er avvennet – det viktigste er at HERREN holder sitt ord.» Så forble hun hjemme og lot sin sønn amme til han var avvennet.

Da hun hadde avvennet ham, tok hun ham med seg, sammen med tre okser, en ephah mel og en flaske vin, og førte ham til HERRENS hus i Shiloh; og barnet var ennå ungt.

De slaktet en okse og førte barnet til Eli.

Hun sa: «Å, min herre, så sant du lever, vet at jeg er kvinnen som sto her ved siden av deg og bad til HERREN.»

For dette barnet har jeg bedt, og HERREN har oppfylt min bønn.

Derfor har jeg lånt ham ut til HERREN; så lenge han lever, skal han forbli viet til HERREN. Og der tilbad han HERREN.