Da skjedde det en dag at Jonathan, Sauls sønn, sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til den filistinske garnisonen som ligger på den andre siden.» Men han fortalte det ikke til faren sin.

Og Saul oppholdt seg i den ytterste delen av Gibeah, under et granatepletre som sto i Migron; og folket som var med ham, utgjorde omtrent seks hundre menn.

Og Ahia, sønn av Ahitub, Ikabods bror, sønn av Phinehas, sønn av Eli, HERRENS prest i Silo, var iført et efod. Folket visste ikke at Jonathan var borte.

Mellom passasjeveiene som Jonathan hadde tenkt å benytte for å krysse over til den filistinske garnisonen, lå det en bratt stein på den ene siden og en på den andre; den ene ble kalt Bozez og den andre Seneh.

Den ene siden lå mot nord, overfor Mikmas, og den andre mot sør, overfor Gibeah.

Og Jonathan sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til garnisonen til disse uskårne; kanskje HERREN vil virke for oss, for det finnes ingen begrensning for ham når det gjelder å frelse, verken ved mange eller få.»

Rustningsbæreren svarte: «Gjør alt som ditt hjerte begjærer; snu om, for se, jeg er med deg etter ditt hjerte.»

Da sa Jonathan: «Se, vi skal gå over til disse menn, og vi skal la oss oppdage for dem.»

Hvis de sier til oss: «Vent til vi kommer til dere», da vil vi bli stående der og ikke gå opp til dem.

Men hvis de sier: «Kom opp til oss», da går vi opp, for HERREN har overgitt dem i våre hender; og dette skal være et tegn for oss.

Begge viste seg for den filistinske garnisonen, og filisterne sa: «Se, hebreerne kommer ut fra hulene der de har gjemt seg.»

Mennene i garnisonen svarte både Jonathan og rustningsbæreren: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Da sa Jonathan til rustningsbæreren: «Følg etter meg, for HERREN har overgitt dem i Israels hender.»

Jonathan klatret opp på hendene og føttene, med rustningsbæreren rett bak seg; fienden falt for Jonathan, og rustningsbæreren drepte dem etter ham.

Den første slakten som Jonathan og rustningsbæreren utførte, omfattet omtrent tjue menn, over et område stort nok til å pløye med et oksejokk.

Det oppsto en voldsom uro i hæren, på markene og blant alle folket; både garnisonen og de plyndrende ristet, og jorden skalv i en meget stor rystelse.

Sauls vakter i Gibeah i Benjamins land speidet, og se, folkemengden spredte seg, og de begynte å slåss mot hverandre.

Da sa Saul til de som var med ham: «Tell nå, og se hvem som har forsvunnet fra oss.» Og da de hadde talt, fant de ut at verken Jonathan eller rustningsbæreren var der.

Saul sa til Ahia: «Hent Guds ark hit, for til den tiden var Guds ark hos israelittene.»

Mens Saul talte med presten, økte lyden fra den filistinske hæren, og han sa til presten: «Trekk hånden tilbake.»

Saul og alle som var med ham samlet seg og dro til slaget, og se, hvert sverd var vendt mot et annet, og det oppsto et stort sammenbrudd.

Dessuten var de hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne – de som kom med dem fra de omkringliggende områdene – nå blitt med israelittene som fulgte Saul og Jonathan.

Likeledes fulgte alle israelittene som hadde gjemt seg oppe i Efraim-fjellet etter å ha hørt at filisterne flyktet, med i kampen og forfulgte dem hardt.

Så frelste HERREN Israel den dagen, og kampene skred frem mot Betaven.

Israelittene var fortvilet den dagen, for Saul hadde pålagt folket en streng ed: «Forbannet den som spiser noe mat før kveld, for at jeg skal få hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen på noe.

Alle fra landet søkte tilflukt i en skog, hvor det lå honning på bakken.

Da folket kom inn i skogen, så de at honningen rant ned, men ingen rakte hånden til munnen, for de fryktet eden.

Men Jonathan hørte ikke da faren hans påla folket eden, og derfor tok han enden av staven han bar, dyppe den i en bikake, og rakte hånden til munnen; og øynene hans ble straks opplyst.

Da svarte en av folket: «Faren din påla oss en streng ed: ‘Forbannet den som spiser noe mat denne dagen!’ og folket er utmattet.»

Da sa Jonathan: «Min far har forårsaket store problemer for landet. Se nå, hvor klare øynene mine er fordi jeg bare smakte litt av denne honningen.»

Hvor mye mer da folket i dag kunne ha spist fritt av byttet de fiendene etterlot! Ville det ikke da ha blitt et langt større slag mot filisterne?

Den dagen slo de filisterne fra Mikmas til Aijalon, og folket var svært utmattet.

Folket kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver, og slaktet dem på bakken; de spiste dem med alt blodet.

Så de meldte til Saul: «Se, folket synder mot HERREN ved å spise med blodet.» Og han sa: «Dere har overtrådt, rull en stor stein hit til meg i dag.»

Saul sa: «Spred dere blant folket og si til dem: Hver mann skal hente sin okse og sitt får hit, slakte dem her og spis, så dere ikke synder mot HERREN ved å spise med blodet.» Og den natten brakte alle sin okse, og de ble slaktet der.

Saul bygde et alter til HERREN; dette var det første alteret han bygde for ham.

Saul sa: «La oss gå ned etter filisterne om natten og plyndre dem helt frem til morgengry, og la oss ikke etterlate en eneste mann av dem.» Og de svarte: «Gjør det som virker rett for deg.» Da sa presten: «La oss nærme oss Gud.»

Saul spurte Gud: «Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du overgi dem i Israels hender?» Men den dagen svarte ikke Gud ham.

Da sa Saul: «Kom hit, alle ledende menn i folket, og se med egne øyne hvor denne synden har oppstått i dag.»

For så sant som HERREN lever, den Gud som frelser Israel, selv om det skulle angå min sønn Jonathan, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.

Da sa han til hele Israel: «Stå på hver deres side, så deler jeg opp mellom meg og min sønn Jonathan.» Og folket sa til Saul: «Gjør det som virker rett for deg.»

Derfor sa Saul til HERREN, Israels Gud: «Gi oss et avgjørende lodd!» Og Saul og Jonathan ble tildelt, mens folket unnslapp.

Saul sa: «Del lodd mellom meg og min sønn Jonathan.» Og Jonathan ble tildelt.

Da sa Saul til Jonathan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonathan svarte: «Jeg tok bare en liten smak av honning med enden av staven min, og nå, se, skal jeg dø.»

Saul svarte: «Må Gud gjøre så mye og enda mer, for du skal sannelig dø, Jonathan.»

Men folket sa til Saul: «Skal Jonathan, som har brakt denne store frelsen for Israel, virkelig dø? Nei, for HERREN lever; ikke et eneste hår på hodet hans skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Gud.» Derfor reddet folket Jonathan, slik at han ikke ble drept.

Da trakk Saul seg tilbake fra filisterne, og filisterne drog tilbake til sitt eget land.

Saul tok derfor kongedømmet over Israel, og kjempet mot alle sine fiender på alle kanter; mot Moab, Ammon, Edom, kongene i Zoba og filisterne – hvor enn han vendte seg, plaget han dem.

Han samlet en hær, slo amalekittene og frelste Israel fra de som plyndret dem.

Sauls sønner var Jonathan, Ishui og Melkshibua, og navnet på hans to døtre var: den eldste ble kalt Merab, og den yngste Mikal.

Sauls kone het Akinoam, datter av Akimaas, og lederen for hans hær var Abner, sønn av Ner, Sauls onkel.

Kish var Sauls far, og Ner, Abners far, var sønn av Abiel.

Det var hard krig mot filisterne gjennom alle Sauls dager; og når Saul så en sterk eller tapper mann, tok han ham til seg.