Da samlet filisterne sine hærer for kamp, og de samlet seg på Shochoh, som tilhørte Juda, og slo leir mellom Shochoh og Azekah i Ephesdammim.

Saul og Israels menn hadde også samlet seg og slo leir ved Elah-dalen, hvor de stilte seg i kamp mot filisterne.

Filisterne stod på en fjelltopp på den ene siden, mens Israel stod på en fjelltopp på den andre siden, og mellom dem lå en dal.

Så trådte en krigshelt ut fra filisternes leir, ved navn Goliat fra Gat, hvis høyde var seks kubitter og et spenn.

Han hadde en hjelm av bronse på hodet og var bevæpnet med en brynje; og brynjens tyngde var femtusinde shekler av bronse.

Han hadde også leggskinner av bronse på beina og et brystskjold av bronse mellom skuldrene.

Stangen på spydet hans var som en vevers bjelke, og spydspissen veide sekshundre shekler jern; foran ham gikk en mann med skjold.

Han stilte seg frem og ropte til Israels hær: «Hvorfor har dere kommet ut for å stille dere i kamp? Er jeg ikke en filister, mens dere er tjenere under Saul? Velg en mann blant dere, og la ham komme ned til meg!»

«Om han kan kjempe med meg og drepe meg, skal vi bli deres tjenere; men om jeg seirer over ham og dreper ham, skal dere bli våre tjenere og tjene oss.»

Filisteren sa: «Jeg utfordrer Israels hær i dag; gi meg en mann, så skal vi kjempe sammen.»

Da Saul og hele Israel hørte filisterens ord, ble de grepet av frykt og forferdelse.

David var sønn av en efraimitisk mann fra Betlehem i Juda, ved navn Jesse, og han hadde åtte sønner; i Saul sine dager ble denne mannen ansett som en eldre mann blant folket.

De tre eldste sønnene til Jesse dro og fulgte Saul til slaget; de het Eliab, den førstefødte, deretter Abinadab, og så Shammah.

David var den yngste, mens de tre eldste fulgte Saul.

Men David dro fra Saul og vendte tilbake for å gjete sin fars sauer i Betlehem.

Filisteren nærmet seg, morgen og kveld, og stilte seg opp i kamp i førti dager.

Jesse sa til sin sønn David: «Ta nå en ephah av dette tørre kornet til dine brødre, og disse ti brødene, og skynd deg til leiren for å se hvordan det går med dem.»

«Bær også disse ti ostene til kapteinen for deres tusen, og hør etter hvordan dine brødre har det – og ta imot deres løsepenge.»

Saul, de andre og alle Israels menn var ved Elah-dalen, og de kjempet mot filisterne.

David stod opp tidlig om morgenen, overlot sauene til en gjeter, tok med seg forsyninger og dro, slik som Jesse hadde befalt ham; han kom til den uttydd leiren der hærens menn var på vei ut for å kjempe, og de ropte kampråp.

For Israel og filisterne hadde stilt sine hærer parat, hær mot hær.

David lot vognen bli hos vognvokteren, løp inn i hæren og hilste på sine brødre.

Mens han snakket med dem, så han at kamphelten, filisteren Goliat fra Gat, trådte frem fra filisternes rader og ropte de samme ordene – og David lyttet.

Da alle Israels menn så ham, flyktet de i ren skrekk.

De sa: «Har dere sett denne mannen som har kommet opp? Han er uten tvil kommet for å utfordre Israel. Den som dreper ham, skal bli beriket med store rikdommer av kongen, få hans datter til gift, og få sin fars hus gjort fritt i Israel.»

David snudde seg til mennene ved sin side og sa: «Hva skal vi gjøre med den som dreper denne filisteren og fjerner vanæret fra Israel? Hvem er denne usirkleste filisteren til at han tør å utfordre den levende Guds hær?»

Folkene svarte ham: «Slik skal det gjøres med den som dreper ham.»

Da Eliab, hans eldste bror, hørte hvordan han talte til mennene, ble han opprørt og sa: «Hvorfor har du kommet ned hit, og med hvem har du forlatt de få sauene dine i ødemarken? Jeg kjenner ditt hovmod og ondskapen i ditt hjerte – du har kommet ned kun for å se kampen.»

David svarte: «Hva har jeg gjort nå? Er det ingen sak?»

Så vendte han seg til en annen og gjentok sine ord, og mennene svarte ham på samme måte som før.

Da Davids ord nådde ørene til de andre, fortalte de dem til Saul, og han kalte så på David.

David sa til Saul: «La ikke noens hjerte svikte på grunn av denne filisteren; din tjener vil gå ut og kjempe mot ham.»

Saul svarte: «Du kan ikke kjempe mot denne filisteren, for du er bare en gutt, og han har vært kriger helt fra sin ungdom.»

Da sa David til Saul: «Din tjener gjettet sin fars sauer, og en løve og en bjørn kom og tok et lam fra flokken.

Jeg gikk ut etter dem, slo løven og reddet lammet fra dens munn; da bjørnen reiste seg mot meg, grep jeg den i skjegget, slo den og drepte den.»

Jeg drepte både løven og bjørnen, og denne usirkleste filisteren skal bli som dem, for han har utfordret den levende Guds hær.

David fortsatte: «Herren, som reddet meg ut av løvens og bjørnens klør, skal redde meg fra hendene på denne filisteren.» Saul sa da til David: «Gå, og må Herren være med deg.»

Saul iførte David sin rustning og la en hjelm av bronse på hodet hans; han utstyrte ham også med en brynje.

David bandt sverdet ved sin rustning og prøvde å gå frem, men han hadde aldri testet det før. Han sa til Saul: «Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har aldri prøvd dem.» Og David la rustningen fra seg.

Han tok stokken sin i hånden, plukket ut fem jevne steiner fra bekken, og la dem i en sekk han bar på; med slyngen i hånden nærmet han seg filisteren.

Filisteren nærmet seg David, og mannen som bar skjoldet gikk foran ham.

Da filisteren kikket rundt og så David, foraktet han ham, for han var bare en ung mann, rødskinnet og med et tiltalende utseende.

Filisteren sa til David: «Er jeg en hund, at du kommer mot meg med stokker?» Og han forbannet David med sine guder.

Han sa videre: «Kom til meg, så vil jeg gi ditt kjøtt til himmelens fugler og markens dyr.»

Da svarte David: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og skjold, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, hærens Herre, Israels Guds, som du har foraktet.»

«I dag skal Herren utlevere deg i min hånd; jeg vil slå deg, hugge hodet av deg, og i dag vil jeg gi restene av filisternes hær til himmelens fugler og markens dyr, så hele jorden kan få vite at det finnes en Gud i Israel.»

«Hele forsamlingen skal da få vite at Herren ikke frelser med sverd og spyd, for kampen tilhører Herren, og han vil overgi dere til våre hender.»

Da filisteren reiste seg og nærmet seg for å møte David, skyndte David seg og løp mot hæren for å møte ham.

David stakk hånden i sekken, tok ut en stein, svingte slyngen og traff filisteren i pannen, slik at steinen sank ned i hans panne, og han falt med ansiktet mot jorden.

Slik seiret David over filisteren med bare en slynge og en stein, han slo og drepte filisteren, selv om David ikke hadde noe sverd i hånden.

Derfor løp David bort, stilte seg over den falne filisteren, tok opp sverdet hans, trakk det ut av sagen og drepte ham, og kappet av hans hode. Da filisterne så at deres krigshelt var død, flyktet de.

Israels og Judas menn reiste seg, ropte og forfulgte filisterne inntil de nådde dalen og Ekron-portene. De sårede filister falt ned langs veien til Shaaraim, helt til Gath og Ekron.

Israels barn trakk seg tilbake fra forfølgelsen, og de plyndret filisternes telt.

David tok filisterens hode og førte det til Jerusalem, men han lot rustningen bli liggende i teltet.

Da Saul så at David hadde dro ut mot filisteren, spurte han Abner, hærens kaptein: «Abner, hvis sønn er denne unge mannen?» Og Abner svarte: «Leve du, konge, at jeg ikke kan si det.»

Kongen sa da: «Finn ut hvem denne gutten er.»

Da David kom tilbake fra slakten mot filisteren, tok Abner ham og førte ham framfor Saul med filisterens hode i hånden.

Saul spurte den unge mannen: «Hvem er du, unge mann?» Og David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Jesse fra Betlehem.»