Og det skjedde at da David og hans menn kom til Ziklag den tredje dagen, hadde amalekittene invadert sør og tatt Ziklag, angrepet det og brent det ned med ild.

De tok kvinnene som var der til fange; de drepte ingen, verken store eller små, men tok dem med seg og drog av sted.

Da kom David og hans menn til byen, og se, den var brent ned med ild; konene, sønnene og døtrene deres var tatt til fange.

Da hevet David og de som var med ham sin røst og gråt, helt til de ikke lenger orket å gråte.

Davids to koner ble tatt til fange: Ahinoam, jesreelitt, og Abigail, Nabal karmelitts kone.

Da ble David svært bedrøvet, for folket talte om å steinmyrde ham, ettersom hver enkelt var dypt sorget over sine sønner og døtre. Men David fant trøst i Herren, sin Gud.

David sa til presten Abiatar, Ahimelechs sønn: «Vær så snill, hent epodet hit.» Og Abiatar hentet epodet til David.

Så spurte David Herren: «Skal jeg forfølge denne flokken? Skal jeg innhente dem?» Herren svarte: «Forfølg! For du skal uten tvil innhente dem, og du skal få alt tilbake.»

Da dro David, han og de seks hundre mennene som var med ham, og kom til bekken Besor, der de som var igjen hadde blitt.

Men David forfulgte flokken sammen med fire hundre menn, for to hundre var så utmattede at de ikke klarte å krysse bekken Besor.

De fant en egypter ute på marken, førte ham til David, ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.

De ga ham også et stykke fikenkake og to klase druer, og da han hadde spist, vendte livskraften tilbake til ham, for han hadde verken spist brød eller drukket vann i tre dager og tre netter.

David spurte ham: «Hvem tilhører du, og hvor er du fra?» Og han svarte: «Jeg er en ung mann fra Egypt, tjener for en amalekitt, og min herre forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.»

Vi gjorde et angrep mot de sørlige Cheretittene, mot kysten som tilhørte Juda, og mot området sør for Caleb, og vi brente Ziklag med ild.

Da spurte David: «Kan du lede meg ned til denne flokken?» Og han svarte: «Sverge til meg ved Gud at du verken vil drepe meg eller overgi meg til min herre, så skal jeg lede deg ned til dem.»

Da han hadde ført ham ned, så de at flokken var spredt utover hele landet, og at de spiste, drakk og danset på grunn av alt det store byttet de hadde tatt fra filisternes land og fra Juda.

David slo dem fra skumring til ettermiddag den påfølgende dag, og ikke en eneste mann unnslapp, bortsett fra fire hundre unge menn som red på kameler og flyktet.

David gjenvant alt det amalekittene hadde tatt med seg, og han hentet tilbake sine to koner.

Det manglet ingenting for dem, verken små eller store, sønner eller døtre, bytte eller noe annet de hadde tatt med seg: David gjenvant alt.

David tok alle flokkene og dyreflokkene de førte foran de andre dyrene, og sa: «Dette er Davids bytte.»

David kom så til de to hundre mennene, som var så utmattede at de ikke kunne følge ham, og som han hadde latt bli ved bekken Besor. De gikk ut for å møte David og folket hans, og da han nærmet seg, hilste han dem.

Da svarte alle de onde mennene, de som tilhørte Belial blant dem som fulgte David, og sa: «Fordi de ikke var med oss, skal de ikke få noe av byttet vi har gjenvunnet, annet enn at hver mann skal få sin kone og sine barn som han kan ta med seg og dra.»

Da sa David: «Dere skal ikke gjøre det slik, mine brødre, med det Herren har gitt oss, som har bevart oss og overlevert den fiendtlige flokken til oss.»

For hvem skal lytte til dere i denne saken? Den som drar ut i kamp, skal få sin andel, og den som blir igjen ved byttet, skal få sin andel – de skal deles likt.

Og fra den dagen av ble dette en bestemmelse og en forskrift for Israel, inntil i dag.

Da David kom til Ziklag, sendte han deler av byttet til de eldste i Juda, til sine venner, og sa: «Se, her er en gave til dere fra byttet til Herrens fiender.»

Til de som var i Betel, til de i sørlige Ramoth og til de i Jattir,

til de som var i Aroer, de i Siphmoth og de i Eshtemoa,

til de som var i Rachal, de i byene til jerahmeelittene og de i byene til kenittene,

til de som var i Hormah, de i Chorashan og de i Athach,

til de som var i Hebron, og til alle de stedene hvor David og hans menn pleide å oppholde seg.