Da sa Elisa: Hør Herrens ord! Slik sier Herren: I morgen omtrent på denne tiden skal et mål fint mel bli solgt for en sekel, og to mål bygg for en sekel, ved porten i Samaria.

Da svarte en herre, på hvis hånd kongen hvilte, til Guds mann og sa: Se, om Herren kunne lage vinduer i himmelen, kunne dette da være mulig? Og han svarte: Se med dine egne øyne, men du skal ikke få smake av det.

Ved inngangen til porten sto fire spedalske, og de sa til hverandre: Hvorfor skal vi sitte her til vi dør?

For hvis vi sier: «La oss gå inn i byen», da er hungersnøden allerede der, og vi skal dø; og om vi blir her, vil vi også dø. La oss derfor angripe den syriske hærens leir: om de lar oss leve, skal vi leve, og om de dreper oss, er det bare å akseptere døden.

I skumringen stod de opp for å gå til den syriske leiren, men da de kom til leirens ytterste del, så de at det ikke var en eneste mann der.

For Herren hadde fått den syriske hæren til å høre lyden av stridsvogner og hester, ja, lyden av en stor hær, og de sa til hverandre: Se, Israels konge har leid Hittittenes og Egyptens konger for å komme mot oss.

Derfor stakk de av i skumringen; de forlot teltene, hestene og eslene – akkurat slik leiren var – og flyktet for livet.

Da de spedalske kom til leirens ytterste del, gikk de inn i et telt, spiste og drakk, og tok med seg sølv, gull og klær, som de gjemte. Så kom de tilbake, gikk inn i et annet telt, tok også det med seg og skjulte det.

Da sa de til hverandre: Dette ordner det ikke for oss. I dag bringer vi gode nyheter og holder på å tie stille; om vi venter til morgengryet, kan noe uheldig skje med oss. Kom nå, la oss gå og fortelle det til kongens husholdning.

Så kom de og ropte til portvakten i byen og sa: Vi har kommet til den syriske leiren, og se – ingen mennesker, ingen lyd fra en eneste mann, bare bundne hester og esler, og teltene står som de var.

Han tilkalte porterne, og de ga straks beskjed til kongens husholdning.

Kongen stod opp om natten og sa til sine tjenere: Nå vil jeg vise dere hva den syriske hæren har gjort mot oss. De vet at vi sulter, og derfor har de forlatt leiren for å gjemme seg ute på marken, med den tanke at når de kommer ut av byen, vil vi fange dem levende og få dem inn i byen.

En av hans tjenere svarte: La noen hente, jeg ber deg, fem av de hestene som er igjen i byen (se, de utgjør hele resten av Israels folk der; ja, jeg sier, de er lik mengden av de israelittene som har blitt utslettet), så kan vi sende bud etter å se.

De tok derfor to stridsvognshester, og kongen sendte dem etter den syriske hæren med ordre: Gå og se.

De fulgte etter dem helt til Jordan, og se, hele veien var full av klær og redskaper som de syriske soldatene hadde kastet fra seg i hastverk. Budbringerne kom tilbake og rapporterte til kongen.

Folket gikk ut og plyndret de syriske teltene, og slik ble et mål fint mel solgt for en sekel og to mål bygg for en sekel, i samsvar med Herrens ord.

Kongen utnevnte den herre som han hvilte på, til å ha ansvaret ved porten, men folket trådte over ham der, og han døde, slik Guds mann hadde forutsagt da kongen kom ned til ham.

Og slik gikk det til ham, akkurat slik Guds mann hadde sagt til kongen: I morgen omtrent på denne tiden ved porten i Samaria skal to mål bygg og ett mål fint mel bli solgt for en sekel.

Da svarte den samme herre Guds mann og sa: Nå, se, om Herren kunne lage vinduer i himmelen, kunne dette da være mulig? Og han svarte: Se med dine egne øyne, men du skal ikke få smake av det.

Og slik falt det ut for ham, for folket trådte over ham i porten, og han døde.