Så kom han til Derbe og Lystra. Der var en disippel ved navn Timotheus, sønn av en kvinne som var jøde og trodde, mens faren hans var greker.

Dette var godt omtalt av brødrene i Lystra og Ikonium.

Paul ønsket å få ham med seg, og han lot ham omskjæres på grunn av jødene i området, for de visste alle at faren hans var greker.

Mens de reiste gjennom byene, formidlet de de forskrifter som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde fastsatt, slik at de skulle holdes.

Slik ble menighetene grunnlagt i troen, og antallet økte dag for dag.

Etter at de hadde reist gjennom Frygia og Galatias område, ble de hindret av Den Hellige Ånd fra å forkynne Ordet i Asia.

Da de kom til Mysis, forsøkte de å dra inn i Bithynia, men Ånden lot dem ikke.

De dro fra Mysis videre ned til Troas.

I natt åpenbarte det seg for Paul en visjon. Der sto en mann fra Makedonia som bad ham: 'Kom til Makedonia og hjelp oss.'

Etter at han hadde sett denne visjonen, bestemte vi oss straks for å dra til Makedonia, overbevist om at Herren hadde kalt oss for å forkynne evangeliet for dem.

Så forlot vi Troas og dro direkte til Samothracia, og neste dag til Neapolis.

Derfra dro vi til Filippi, den ledende byen i den delen av Makedonia, og en romersk koloni, hvor vi oppholdt oss noen dager.

På sabbaten forlot vi byen og dro til elvebredden, et sted hvor folk var vant til å be, og der satte vi oss og talte til kvinnene som hadde samlet seg.

En kvinne ved navn Lydia, en purpurhandler fra Thyatira som tilbad Gud, lyttet til oss. Herren åpnet hjertet hennes, slik at hun la merke til alt som ble fortalt om Paul.

Da hun og husstanden hennes ble døpt, bad hun oss: 'Hvis dere mener at jeg er trofast mot Herren, kom inn i mitt hjem og bo der.' Hun insisterte på at vi skulle bo hos henne.

Mens vi var i bønnen, kom en ung kvinne, besatt av en spådomsånd som hadde tjent sine herrer mye penger gjennom spådom, fram og fulgte oss.

Hun fulgte etter Paul og oss og ropte: 'Disse menn er den Høyestes tjenere som viser oss frelsens vei!'

Dette fortsatte i mange dager. Men Paul, opprørt, vendte seg til ånden og sa: 'Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å forlate henne.' Og ånden forlot henne med en gang.

Da hennes herrer så at håpet om fortjeneste var borte, tok de tak i Paul og Silas og førte dem til markedsplassen for byens ledere.

De førte dem til magistratene og sa: 'Disse menn, som er jøder, bringer store vanskeligheter over vår by.'

De underviser i skikker som ikke er lovlige for oss å motta eller følge, siden vi som romere har andre seder.

Folkemengden reiste seg mot dem, og magistratene rev av dem klærne og beordret at de skulle piskes.

Etter å ha gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og ga fangevakten beskjed om å holde dem trygt.

Fangevakten, som fikk denne oppgaven, førte dem inn i den indre cellen og festet føttene deres i lenkene.

Midt på natten ba Paul og Silas og lovpriste Gud, og fangene hørte dem.

Da skjedde det et stort jordskjelv som rystet grunnvollene i fengselet. Med en gang åpnet alle dører seg, og alle lenker ble løsnet.

Fangevakten våknet og så at fengselsdørene stod åpne. Han trakk sitt sverd og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene hadde rømt.

Men Paul ropte med høy røst: 'Skad deg ikke, for vi er alle her!'

Deretter kalte han etter lys, og løp inn i fengselet. Han kom skjelvende inn og falt ned foran Paul og Silas.

Han førte dem ut og spurte: 'Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?'

De svarte: 'Tro på Herren Jesus Kristus, så blir både du og husstanden din frelst.'

De forkynte Herrens ord for ham og for alle i hans hus.

Den samme natten tok han dem med, vasket av deres piskeslag, og døpte dem, han og alle i hans hus, med en gang.

Etter å ha ført dem inn i sitt hjem, serverte han dem mat og gledet seg, for han og hele hans hus hadde kommet til tro på Gud.

Da dagen gryte, sendte magistratene sine tjenere og sa: 'La disse mennene få gå.'

Fangevakten fortalte dette til Paul: 'Magistratene har sendt for å la dere gå. Nå, dra i fred.'

Men Paul sa til dem: 'De har banket oss offentlig, uten å ha dømt oss, siden vi er romere, og kastet oss i fengsel. Skal de nå slippe oss ut i smug? Nei, la dem heller komme og hente oss selv!'

Tjenerne videreformidlet disse ordene til magistratene, som ble redde da de hørte at de var romere.

De kom, tryglet dem, førte dem ut og beordret at de skulle forlate byen.

De forlot fengselet og dro til Lydia sitt hus, hvor de, etter å ha møtt brødrene, trøstet dem før de tok farvel.