Etter at tumulten hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, omfavnet dem og dro for å reise til Makedonia.

Da han hadde krysset den regionen og gitt dem mye oppmuntring, kom han til Hellas.

Han oppholdt seg der i tre måneder. Da jødene lurte på ham, mens han var i ferd med å sette seil mot Syria, bestemte han seg for å vende tilbake gjennom Makedonia.

Med ham for reisen til Asia var Sopater fra Berea; Aristarchus og Secundus fra Tessaloniki; Gaius fra Derbe og Timoteus; samt Tykikos og Trophimos fra Asia.

Disse som hadde dro foran, ventet på oss i Troas.

Vi satte seil fra Filippi rett etter usyret brød og ankom Troas etter fem dager, hvor vi ble i syv dager.

På den første dagen i uken, da disiplene samlet seg for brødsbrytning, forkynte Paulus for dem, klar til å reise neste dag, og holdt sin tale fram til midnatt.

Det var mange lys i overrommet der de var samlet.

Ved et vindu satt en ung mann ved navn Eutychus som hadde falt i dyp søvn; mens Paulus talte lenge, sovnet han og falt fra det tredje nivået og ble funnet død.

Paulus gikk ned, la seg over ham og omfavnet ham, og sa: 'Bekymre dere ikke, for hans liv er i ham.'

Da han kom opp igjen, hadde han delt brød med dem, spist og snakket lenge helt til daggry, hvoretter han dro videre.

De fant den unge mannen levende igjen, og det ga dem stor trøst.

Vi gikk foran til skipet og seilte til Assos for å hente Paulus, for han hadde bestemt seg for å reise til fots.

Da han møtte oss i Assos, tok vi ham med og dro til Mitylene.

Vi seilte derfra, og den neste dagen nådde vi Chios; dagen etter ankom vi Samos og oppholdt oss i Trogyllium, og den påfølgende dagen kom vi til Miletus.

For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos, fordi han ikke ville oppholde seg lenge i Asia; han hastet, om mulig, å være i Jerusalem på pinsedagen.

Fra Miletus sendte han bud til Efesos og kalte sammen kirkens eldste.

Da de kom til ham, sa han: 'Dere vet hvordan jeg, helt siden den første dagen jeg kom til Asia, har opptrådt med dere under alle livets årstider.'

Jeg har tjent Herren med ydmykhet, gjennom mange tårer og prøvelser, spesielt de angrepene fra jødene som lå i bakholdsangrep.

Og dere kjenner til at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne være til nytte for dere, men har åpenbart og undervist dere, både offentlig og fra hus til hus.

Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelse mot Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus.

Og nå, se, jeg drar, bundet av Ånden, mot Jerusalem, uten å vite hva som venter meg der.

Bortsett fra at Den Hellige Ånd i hver by vitner om at lenker og trengsler følger meg.

Men ingenting av dette fikk meg til å vakle; jeg regner ikke mitt liv som verdifullt for meg selv, for jeg ønsker å fullføre min ferd med glede og den tjenesten jeg har fått fra Herren Jesus, som handler om å vitne om evangeliet om Guds nåde.

Og nå, se, jeg vet at dere alle, blant dem jeg har forkynnet Guds rike, aldri mer vil få se mitt ansikt.

Derfor vil jeg gjøre det klart i dag at jeg har en ren samvittighet, fri fra noens blod.

For jeg har ikke holdt tilbake å fortelle dere hele Guds vilje.

Vær derfor på vakt, både for dere selv og for hele flokken, som Den Hellige Ånd har gjort dere til tilsynsførere, for å pleie Guds kirke, den han har kjøpt med sitt eget blod.

For jeg vet at etter min avreise vil grusomme ulver komme inn blant dere og ikke skåne flokken.

Dessuten vil det reise seg menn fra deres midte som taler forvrengte ting for å lokke bort disipler fra dere.

Derfor, hold vakt og husk at jeg i tre år uten avbrudd har advart hver enkelt av dere, natt og dag, med tårer.

Nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og til hans nådes ord, som kan bygge dere opp og gi dere et arv blant alle de hellige.

Jeg har ikke hatt noen lengsel etter andres sølv, gull eller klær.

Ja, dere vet selv at disse hendene har tatt vare på mine behov og de som var med meg.

Jeg har vist dere alt: hvordan dere, mens dere arbeider, skal ta vare på de svake og huske Herrens Jesu ord som sier: Det er velsignet mer å gi enn å motta.

Etter å ha sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle.

Alle gråt sterkt, kastet seg over Paulus, og kysset ham,

sørgmodige over at han hadde sagt at de aldri mer ville få se hans ansikt. De fulgte ham så til skipet.