Og det skjedde at etter at vi hadde skilt oss fra dem og lagt ut seil, fulgte vi en rett kurs mot Coos, og den følgende dagen mot Rhodes, og derfra videre til Patara:

Da vi så et skip som seilte til Fenisia, gikk vi ombord og satte seil.

Da vi hadde oppdaget Kypros, lot vi den ligge til vår venstre og seilte inn i Syria, og gikk i land ved Tyre, for der skulle skipet losse sin last.

Og da vi fant disipler, ble vi der i syv dager, og de sa til Paulus gjennom Ånden at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.

Når de syv dagene var omme, dro vi videre; og de fulgte alle med oss – med koner og barn – helt til vi var ute av byen. Der bøyde vi oss ned ved stranden og bad.

Da vi tok farvel med hverandre, gikk vi ombord på et nytt skip, og de vendte tilbake til sitt hjem.

Og da vi hadde fullført vår ferd fra Tyre, kom vi til Ptolemais, hvor vi hilste på de troende og oppholdt oss der en dag.

Den neste dagen dro vi, sammen med Paulus' følge, videre og kom til Caesarea; vi dro inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de syv, og overnattet hos ham.

Denne mannen hadde også fire døtre, alle jomfruer, som profeterte.

Da vi oppholdt oss der i mange dager, kom en vis profet ved navn Agabus ned fra Judaea.

Da han kom til oss, tok han Paulus’ belte, bandt sine egne hender og føtter, og sa: «Slik sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde mannen som eier dette belte og overlevere ham til hedninger.»

Da vi hørte dette, bad både vi og de i den byen ham om ikke å dra opp til Jerusalem.

Da svarte Paulus: «Hva betyr det at dere gråter og knuser mitt hjerte? Jeg er beredt ikke bare på å bli bundet, men også å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn.»

Og da han ikke lot seg overtale, lot vi det ligge og sa: «La Herrens vilje skje.»

Etter disse dagene tok vi våre vogner og dro opp til Jerusalem.

Med oss dro også enkelte disipler fra Caesarea, som tok med seg en mann ved navn Mnason fra Kypros, en gammel troende, hos hvem vi skulle overnatte.

Da vi kom til Jerusalem, tok de troende imot oss med glede.

Den neste dagen fulgte Paulus med oss inn til Jakob, og alle de eldste var til stede.

Etter å ha hilst dem, forklarte han i detalj hvilke gjerninger Gud hadde utført blant hedningene gjennom hans tjeneste.

Da de hørte dette, priste de Herren og sa til ham: «Se, bror, hvor mange tusen jøder som tror, og de er alle ivrige etter loven!

De har fått vite at du underviser alle jøder blant hedningene til å forkaste Moses – ved å hevde at de ikke skal omskjære sine barn eller følge de sedvanlige tradisjonene.»

Hvordan kan det da være? Folkemengden må samles, for de vil få høre at du har kommet.

Gjør derfor dette som vi sier til deg: Vi har fire menn som har et edsløfte over seg;

Ta dem med deg, rens deg sammen med dem, og følg deres sedvane slik at de kan barbere hodene – da vil alle få vite at det de har hørt om deg, er ubegrunnet, men at du selv lever ordentligt og holder loven.

Når det gjelder de hedninger som tror, har vi skrevet og bestemt at de ikke skal pålegges noe slikt, men bare holde seg unna det som er ofret til avguder, blod, strupet kjøtt og umoral.

Da tok Paulus med seg disse mennene, og den neste dag, etter å ha renset seg sammen med dem, gikk han inn i tempelet for å markere fullføringen av reningstiden, inntil et offer skulle bli ofret for hver enkelt av dem.

Da de syv dagene nærmet seg slutten, begynte jøder fra Asia, som så ham i tempelet, å opprøre folkemengden og la hendene på ham.

De ropte: «Israels folk, hjelp! Dette er mannen som underviser alle mennesker, overalt, mot folket, loven og dette sted, og som også har ført grekere inn i tempelet og forurenset dette hellige sted.»

For de hadde tidligere sett en efesier ved navn Trophimus sammen med ham i byen, og antok at Paulus hadde tatt ham med inn i tempelet.

Hele byen ble revet med, og folkemengden samlet seg; de tok Paulus og dro ham ut av tempelet, og straks ble portene lukket.

Da de var i ferd med å drepe ham, nådde nyheter hovedvaktsjefen om at hele Jerusalem var i opprør.

Han tok straks med seg soldater og senturioner, og skyndte seg ned til dem; da de så hovedvaktsjefen og soldatene, sluttet de å slå Paulus.

Da kom hovedvaktsjefen nær, tok ham og befalte at han skulle bindes med to lenker; han spurte også hvem han var og hva han hadde gjort.

Blant folkemengden ropte enkelte en ting, andre noe annet, og da han ikke klarte å få klarhet i tumulten, befalte han at Paulus skulle føres med til slottet.

Da de kom opp trappen, ble det slik at soldatene førte ham på grunn av den vrede folkemengden.

For folkemengden fulgte etter og ropte: «Bli kvitt ham!»

Da Paulus skulle føres inn i slottet, spurte han hovedvaktsjefen: «Kan jeg få tale med deg?» Denne spurte: «Kan du tale gresk?»

Er du ikke den egypteren som for noen dager siden forårsaket opprør og førte ut i ørkenen fire tusen mordere?

Men Paulus sa: «Jeg er en mann, en jøde fra Tarsus – en by i Kilikia, en borger av ingen ringe by; og jeg ber deg, la meg tale til folket.»

Da han fikk lov, stilte Paulus seg på trappen og vinket til folkemengden. Og da det ble stille, talte han til dem på hebraisk og sa: