Da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, overleverte de Paulus og enkelte andre fanger til en som het Julius, en senturion i Augustus' tropp.

Da vi steg ombord på et skip fra Adramyttium, la vi ut med å seile langs Asias kyst, og vi hadde med oss Aristarchus, en makedoner fra Tessalonika.

Neste dag la vi til ved Sidon. Julius ba Paulus vennlig om å dra til sine venner for å forfriske seg, og lot ham da gå.

Da vi la ut derfra, seilte vi forbi Kypros fordi vinden var motstrøms.

Etter å å ha seilt over havet ved Cilicia og Pamfyla, kom vi til Myra, en by i Lykia.

Der fant senturionen et skip fra Alexandria som seilte til Italia, og han la oss ombord.

Etter å ha seilt i et langsomt tempo i mange dager, og knapt vært forbi Cnidus fordi vinden ikke tillot det, seilte vi forbi Kreta, forbi Salmone.

Knapt hadde vi passert dette, enn kom vi til et sted som kalles De Vakre Havner; nær dette lå byen Lasea.

Da det hadde gått lang tid, og seilasen ble farlig ettersom fasten var over, advarte Paulus dem.

Han sa til dem: 'Mine herrer, jeg ser at denne reisen vil bringe skade og store tap, ikke bare på lasten og skipet, men også på våre liv.'

Likevel stolte senturionen mer på skipets kaptein og eier enn på det Paulus hadde sagt.

Og ettersom havnen ikke var egnet for vinteropphold, foreslo de fleste å forlate den, dersom de på noen måte kunne nå Fenice for å vintersette seg; denne havnen ligger på Kreta, mot sørvest og nordvest.

Da den sørlige vinden blåste mykt, antok de at de hadde oppnådd sitt mål, slapp de anker og seilte nær Kreta.

Men ikke lenge etter oppsto det en stormfull vind, kalt Euroklydon.

Da skipet ble fanget og ikke kunne drive mot vinden, lot vi det drive med strømmen.

Vi kom forbi en øy som kalles Clauda, og der ble vi satt til hardt arbeid med båten.

Da de hadde samlet utstyret, benyttet de hjelpemidler for å forsterke skipet; og, i frykt for at det skulle drive inn i de skjulte sandbankene, satte de full seil, og slik ble vi ytterligere drevet.

Vi ble svært kastet med av stormen, og neste dag lettet de skipet ved å redusere lasten.

Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr overbord.

Etter mange dager uten at verken sol eller stjerner viste seg, og med en voldsom storm over oss, forsvant alt håp om at vi skulle bli frelst.

Etter lang fastetid trådte Paulus fram midt blant dem og sa: 'Mine herrer, dere skulle ha lyttet til meg og ikke latt oss forlate Kreta, slik at vi nå pådrar oss denne skade og tap.'

Og nå oppfordrer jeg dere til å være modige, for ingen av dere skal miste livet – kun skipet.

For i natt sto Guds engel ved min side, en jeg tilhører og tjener.

Han sa: 'Frykt ikke, Paulus; du skal frem for Cæsar, for se, Gud har bevart alle som seiler med deg.'

Derfor, herrer, vær modige, for jeg tror på Gud at det vil gå akkurat slik som det ble sagt til meg.

Men vi må nå bli strandet på en bestemt øy.

Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet opp og ned i Adriaterhavet, antok skipsmannene midt på natten at vi nærmet oss land.

De målte dybden og fant den til tjue favner; da de kom litt lenger, målte de igjen og fant den til femten favner.

I frykt for at vi skulle segle mot steiner, kastet de fire ankre fra akterenden og håpet at dagen snart ville gry.

Mens skipsmannene var i ferd med å forlate skipet – etter at de hadde senket båten i havet, i en oppstilling som om de skulle kaste ankre fra forstavnen –

sa Paulus til senturionen og soldatene: 'Med mindre disse forblir ombord, vil dere ikke bli frelst.'

Da kuttet soldatene tauene på båten og lot den falle til siden.

Da dagen nærmet seg, ba Paulus alle om å spise noe, og sa: 'I dag er den fjortende dag av deres faste, hvor dere ikke har spist noe.'

Derfor oppfordrer jeg dere til å ta imot noe mat, for dette er til deres beste – ingen av dere skal miste et eneste hår på hodet.

Etter å ha sagt dette, tok han et brød, takket Gud foran alle, brøt det og begynte å spise.

Da ble alle motløftet, og de spiste også noe.

Totalt var vi to hundre og syttiseks sjeler ombord på skipet.

Etter at de hadde spist seg mette, lettet de skipet og kastet hveten overbord for å gjøre det lettere.

Da daggryet kom, kjente de ikke igjen landet, men de fant en bukt med kyst, og om mulig ønsket de å legge skipet opp der.

Da de hadde hevet ankeret, overlot de seg til havet, løsnet rorskinene, heiste storseilet mot vinden og satte kursen mot land.

Da de nådde et sted der to hav møttes, strandet de skipet; forstavnen ble fastkjørt og lå stille, mens akterenden ble knust av bølgenes vold.

Soldatenes råd var å drepe fangene, slik at ingen skulle klare å svømme unna og unnslippe.

Men senturionen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem i å gjennomføre planen og beordret at de som kunne svømme, straks kastet seg i havet for å nå land.

De andre, noen på planker og noen på vrakdeler fra skipet, kom seg også til land, og således ble alle frelst trygt.