Dette er de ord som Moses talte til hele Israel på denne siden av Jordan, i ørkenen, på sletten foran Rødehavet, mellom Paran, Tophel, Laban, Hazeroth og Dizahab.

(Det er elleve dagers reise fra Horeb via Seirs fjell til Kadeshbarnea.)

Og det skjedde i det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden at Moses talte til Israels barn, i henhold til alt det Herren hadde gitt ham som påbud til dem;

Etter at han hadde drept Sihon, amorittenes konge, som bodde i Heshbon, og Og, basjannenes konge, som bodde i Astaroth i Edrei:

På denne siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å forkynne denne lov, og sa:

Herren, vår Gud, talte til oss i Horeb og sa: Dere har bodd lenge nok på dette fjellet;

Vend om og begi dere ut, og gå til amorittenes fjell og til alle stedene i nærheten, på slettene, i åsene, i dalen, mot sør og ved sjøen, til kanaanittenes land og til Libanon, inntil den store elven, Eufrat.

Se, jeg har stilt landet framfor dere: gå inn og erobr det landet som Herren sverget til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi dem og deres etterkommere.

Og jeg talte til dere den gangen og sa: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene.

Herren, deres Gud, har gjort dere tallrike, og se, i dag er dere like mange som himmelens stjerner.

(Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så tallrike som dere er, og velsigne dere, slik han har lovet!)

Hvordan skal jeg alene klare å bære deres last, deres byrder og deres stridigheter?

Velg vise menn, med innsikt og som er anerkjent i deres stammer, så skal jeg gjøre dem til ledere over dere.

Og dere svarte meg og sa: Det du har sagt, synes vi er bra å gjøre.

Så tok jeg de fremste blant deres stammer, vise og anerkjente menn, og utnevnte dem til ledere over dere; kapteiner for grupper på tusen, hundre, femti og ti, samt tjenestemenn i deres stammer.

Jeg påla samtidig deres dommere å høre på stridsspørsmålene blant deres brødre, og dømme rettferdig mellom hver mann og hans bror, og den fremmede som var hos ham.

Dere skal ikke vise partiskhet i dommen, men høre både den lille og den store. Dere skal ikke frykte noen mann, for dommen tilhører Gud. Og den saken som er for vanskelig for dere, før den til meg, så skal jeg høre den.

Og jeg befalte dere på den tiden alt dere skulle gjøre.

Og da vi dro fra Horeb, ferdes vi gjennom hele den store og forferdelige ørkenen, som dere så langs amorittenes fjell, slik Herren, vår Gud, hadde befalt oss, og vi kom til Kadeshbarnea.

Og jeg sa til dere: Dere har kommet til amorittenes fjell, som Herren, vår Gud, gir oss.

Se, Herren, din Gud, har lot landet ligge framfor deg: gå opp og erobr det, slik Herren, din fedres Gud, har lovet deg; frykt ikke, og bli ikke modløs.

Så nærmet hver og en av dere seg meg og sa: Vi skal sende speidere foran oss, slik at de kan undersøke landet og berette for oss hvilken vei vi skal gå, og hvilke byer vi skal innta.

Dette forslaget falt meg i smak, derfor tok jeg tolv menn, en fra hver stamme.

De vendte om og gikk opp i fjellet, kom til Eshcols dal og speidet den ut.

De tok med seg fruktene fra landet i hendene sine og førte dem ned til oss, og de berettet: Det er et godt land som Herren, vår Gud, gir oss.

Men dere ville ikke gå opp, men gjorde opprør mot den befaling Herren, deres Gud, hadde gitt dere:

Dere murrret i teltene deres og sa: Fordi Herren hatet oss, har han hentet oss ut av Egypt for å overgi oss til amorittenes hender, slik at de kan utrydde oss.

Hvor skal vi gå opp? Våre brødre har motløsnet vårt hjerte ved å si: Folket er større og høyere enn oss, byene er store og murene strekker seg opp mot himmelen, og dessuten har vi sett Anakittenes sønner der.

Da sa jeg til dere: Frykt ikke, og vær ikke redde for dem.

Herren, deres Gud, som går foran dere, skal kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt, rett foran øynene deres;

Og i ørkenen, der du har sett hvordan Herren, din Gud, bar deg som en far bærer sin sønn, gjennom hele veien dere fulgte, helt til dere kom til dette stedet.

Likevel trodde dere ikke på Herren, deres Gud, i denne saken,

Han som gikk foran dere for å finne et sted der dere kunne slå leir, med ild om natten for å vise dere hvilken vei dere skulle gå, og med en sky om dagen.

Herren hørte deres ord, ble vred og sverget og sa:

At ingen av mennene i denne onde generasjonen skal få se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre,

unntatt Caleb, Jephunnahs sønn; han skal få se det, og til ham vil jeg gi det landet han har vandret på, og til hans etterkommere, fordi han helhjertet fulgte Herren.

Også Herren ble sint på meg for deres skyld og sa: Du skal heller ikke gå inn der.

Men Josva, Nuns sønn, som står foran deg, skal gå inn der; oppmuntre ham, for han skal lede Israel til å arve det.

Dessuten skal deres små, som dere sa ville bli bytte, og deres barn, som den dagen ikke kjente til mellom godt og ondt, gå inn der; til dem vil jeg gi landet, og de skal eie det.

Men hva angår dere, vend om og begi dere ut i ørkenen, langs veien ved Rødehavet.

Da svarte dere meg: Vi har syndet mot Herren, og vil gå opp og kjempe i samsvar med alt Herren, vår Gud, har befalt oss. Og da hver mann hadde ta på seg sine krigsvåpen, sto dere klare til å gå opp i fjellet.

Og Herren sa til meg: Si til dem: Gå ikke opp og kjemp, for jeg er ikke med dere, lest dere skal bli slått av deres fiender.

Så jeg talte til dere, men dere ville ikke høre; dere gjorde opprør mot Herrens befaling og gikk egenrådigt opp i fjellet.

Og amorittene, som bodde på det fjellet, kom ut mot dere, jaget dere som bier og ødela dere i Seir helt til Hormah.

Dere vendte tilbake og gråt for Herren, men Herren ville ikke lytte til dere eller høre deres rop.

Derfor bodde dere i Kadesh i mange dager, slik dere hadde oppholdt dere der.