Da sang Moses og israelittene denne sangen for Herren, og sa: «Jeg vil synge for Herren, for Han har seiret herlig; hesten og rytter er kastet i havet.»

Herren er min styrke og min sang, og Han har blitt min frelse; Han er min Gud, og jeg vil gjøre et hus for Ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye Ham.

Herren er en krigersk mann; Herren er hans navn.

Faraos stridsvogner og hær har Han kastet i havet; hans utvalgte ledere druknet Han også i Rødehavet.

Dypene har dekket dem; de sank til bunns som en stein.

Din høyre hånd, o Herre, har vist sin herlighet i kraft; den har knust fienden i stykker.

I din storhet har du styrtet dem som gjorde opprør mot deg; du sendte ut din vrede, som oppslukte dem som strå.

Med utblåsningen fra dine nesebor ble vannene samlet, oversvømmelsene reiste seg som en haug, og dypene størknet midt i havet.

Fienden sa: «Jeg skal forfølge, jeg skal ta dem igjen, og dele byttet; min begjær skal få sin lyst på dem; jeg vil trekke mitt sverd, og min hånd vil ødelegge dem.»

Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vann.

Hvem er lik deg, o Herre, blant gudene? Hvem er lik deg, strålende i hellighet, ærefryktig i sine lovsanger og som utfører under?

Du strakte ut din høyre hånd, og jorden svelget dem.

I din miskunnhet har du ført folket du har løst fri; du har ledet dem med din styrke til ditt hellige boligsted.

Folkene skal høre og bli redde; sorg skal gripe innbyggerne i Palestina.

Da skal høvdingene i Edom bli forbauset; de mektige i Moab skal skjelve, og alle innbyggerne i Kanaan vil smelte bort.

Frykt og skrekk vil ramme dem; ved styrken i din arm skal de bli stillestående som stein, inntil ditt folk har passert, o Herre, inntil de du har forløst, har krysset.

Du skal føre dem inn og slå dem fast på arvefjellet ditt, i den plass, o Herre, som du har gjort til din bolig, i den hellige bolig, o Herre, som dine hender har etablert.

Herren skal regjere evig og alltid.

For faraos hest kom med sine stridsvogner og ryttere inn i havet, og Herren lot havets bølger komme tilbake over dem; men israelittene gikk på tørt land midt i havet.

Og Miriam, profetessen og Aarons søster, tok en tamburin i hånden, og alle kvinnene fulgte henne med tamburiner og danser.

Miriam svarte dem: «Syng for Herren, for Han har seiret herlig; hesten og rytter er kastet i havet.»

Så Moses førte Israel ut av Rødehavet, og de dro ut i Shur-ørkenen; de vandret tre dager i ørkenen og fant ikke noe vann.

Da de kom til Marah, kunne de ikke drikke av vannet, for det var bittert; derfor ble stedet kalt Marah.

Og folket klagde mot Moses og sa: «Hva skal vi drikke?»

Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre, som han kastet i vannet, og vannet ble søtt. Derpå fastsatte Han en lov og et påbud for dem, og satte dem på prøve.

Han sa: «Hvis du villig hører til stemmen til Herren din Gud, og gjør det som er rett i hans øyne, og følger hans bud, og holder alle hans lover, vil jeg ikke sende over deg noen av disse sykdommene, som jeg sendte over egypterne, for jeg er Herren som helbreder deg.»

De kom så til Elim, hvor det var tolv vannkilder og syttito palmetrær, og der leirret de seg ved vannene.