Sarai, Abrams hustru, hadde ikke født ham noen barn. Hun hadde en tjenestekvinne, en egypter, som het Hagar.

Sarai sa til Abram: 'Se, Herren har nå hindret meg i å føde. Vær så snill, gå til min tjenestekvinne; kanskje kan jeg få barn ved henne.' Og Abram hørte på Sarais ord.

Sarai tok Hagar, sin egyptiske tjenestekvinne, etter at Abram hadde bodd ti år i Kanaan, og ga henne til sin mann Abram for å være hans hustru.

Abram gikk til Hagar, og hun ble gravid. Da hun oppdaget at hun var med barn, begynte hun å se ned på sin herre, sin mesterinne Sarai, i sine øyne.

Sarai sa til Abram: 'Skyld for mine feil hviler på deg. Jeg har gitt min tjenestekvinne til deg, og da hun oppdaget at hun ble gravid, ble jeg foraktet i hennes øyne. Må Herren dømme mellom oss.'

Men Abram sa til Sarai: 'Se, din tjenestekvinne er i din makt; gjør med henne som du vil.' Da Sarai imidlertid behandlet henne hardt, flyktet Hagar fra henne.

Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden langs veien til Shur.

Engelen spurte Hagar, Sarais tjenestekvinne: 'Hvor kommer du fra, og hvor skal du hen?' Hun svarte: 'Jeg flykter fra min mesterinne Sarai.'

Herrens engel sa til henne: 'Vend tilbake til din mesterinne og føy deg under hennes hånd.'

Og han sa: 'Jeg vil gjøre dine etterkommere utallige, så utallige at de ikke kan telles.'

Herrens engel sa videre til henne: 'Se, du er gravid og skal føde en sønn. Du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt din nød.'

Han skal bli en vill og fri mann; hans hånd skal være mot alle, og alle skal strekke hånden mot ham. Han skal bo blant alle sine brødre.

Og hun kalte Herren, som talte til henne, for 'Du Gud som ser meg', fordi hun sa: 'Har jeg virkelig sett den som ser meg?'

Derfor ble kilden kalt Beerlahairoi; se, den ligger mellom Kadesh og Bered.

Hagar fødte Abram en sønn, og Abram ga den sønnen, som Hagar hadde født, navnet Ismael.

Abram var åttiseks år gammel da Hagar fødte Ismael til ham.