Jakob bosatte seg i det landet der hans far var en fremmed, i Kanaan.

Dette er slekten til Jakob. Josef, som var sytten år gammel, holdt flokken sammen med sine brødre; gutten var med Bilhas og Zilpas sønner, det vil si sønnene til hans fars kvinner. Josef formidlet deres uhelbredelige rykter til sin far.

Israel elsket Josef mer enn alle sine andre barn, for han var sønnen han fikk i sine gamle dager, og han ga ham derfor en kappe med mange farger.

Da hans brødre oppdaget at faren elsket ham mer enn alle dem, fyltes de av hat mot ham og kunne ikke tale med ham på en vennlig måte.

Josef drømte en drøm og fortalte den til sine brødre, noe som gjorde at de hatet ham enda mer.

Han sa til dem: 'Hør på drømmen jeg har hatt.'

For se, da vi bundet sikkaper på marken, rakk min sikke å stå opp og ble stående rett; mens deres sikkaper sto rundt og bøyde seg ned for min sikke.

Da sa brødrene til ham: 'Skal du virkelig herske over oss? Eller skal du ha overhøyhet over oss?' Og de foraktet ham enda mer for drømmene og ordene hans.

Han drømte en annen drøm og delte den med sine brødre, og sa: 'Se, jeg har drømt en ny drøm; se, solen, månen og de elleve stjernene bøyde seg ned for meg.'

Han fortalte den også for sin far og brødre, men faren klandret ham og sa: 'Hva er dette for en drøm du har hatt? Skal jeg, din mor og dine brødre virkelig komme ned og bøye oss ned for deg på jorden?'

Hans brødre misunte ham, men faren tok ordene hans til etterretning.

Så dro brødrene for å passe sin fars flokk i Sikhem.

Israel sa til Josef: 'Drikker ikke dine brødre fra flokken i Sikhem? Kom, så sender jeg deg til dem.' Og han svarte: 'Her er jeg.'

Han fortsatte: 'Gå og se om det står bra til dine brødre og flokken, og gi meg bericht derfra.' Dermed sendte han ham ut fra Hevrons dal, og Josef drog til Sikhem.

Mens han var der, fant en mann ham og, se, han vandret alene på marken. Mannen spurte ham: 'Hva leter du etter?'

Josef svarte: 'Jeg er på jakt etter mine brødre. Fortell meg, vær så snill, hvor de holder flokken sin.'

Mannen sa: 'De har dratt herfra, for jeg hørte dem si: 'La oss dra til Dothan.'' Josef fulgte etter brødrene og fant dem i Dothan.

Da de så ham på avstand, før han kom nært nok, konspirerte de for å drepe ham.

De sa til hverandre: 'Se, den her drømmeren nærmer seg.'

La oss nå drepe ham og kaste ham i en grop, og så kan vi si: 'Et vilt dyr har fortært ham.' Så får vi se hva som blir av drømmene hans.

Reuben hørte samtalene deres og redningsfridde ham fra deres hender, og sa: 'La oss ikke drepe ham.'

Reuben sa til de andre: 'La oss ikke utgyte blod. Kast ham bare i denne gropen ute i ødemarken, men ta aldri i ham, så jeg senere kan hente ham ut og levere ham tilbake til faren.'

Det ble slik at da Josef kom til sine brødre, tok de av ham den kappe med mange farger han bar.

De grep ham og kastet ham ned i en grop, en grop som var tom og uten vann.

De satte seg ned for å spise brød, og mens de løftet blikket, så de en gruppe ismaelitter komme fra Gilead med kameler lastet med krydder, balsam og myrra, på vei for å frakte disse varene til Egypt.

Judah sa til sine brødre: 'Hva tjener vi på å drepe vår egen bror og skjule blodet hans?'

Kom, la oss selge ham til ismaelittene, så slipper vi å ta livet av ham; for han er vår bror, av vårt eget kjøtt.' Og brødrene ble enige.

Da kom noen kjøpmenn fra midianittene forbi, og de hentet Josef ut av gropen og solgte ham til ismaelittene for tjue sølvmynter. De førte ham deretter til Egypt.

Reuben vendte tilbake til gropen, men da han så at Josef ikke var der, rev han klærne sine i sorg.

Han dro tilbake til sine brødre og sa: 'Gutten er borte, hva skal jeg gjøre nå?'

Så tok de Josefs kappe, drepte en geitekilling, og dyppet kappen i blodet.

De sendte den fargerike kappen med bud til deres far og sa: 'Dette har vi funnet. Si oss nå om det er din sønns kappe eller ikke.'

Og han gjenkjente den og sa: 'Det er min sønns kappe; et vilt dyr har antakelig fortært ham, for Josef må være revet i stykker.'

Jakob rev sine klær, iførte seg sekkeklær om livet, og sørget dypt over sin sønn i mange dager.

Alle hans sønner og døtre stilte opp for å trøste ham, men han lot seg ikke trøste og sa: 'Jeg skal ned til graven for å sørge over min sønn.' Og slik gråt faren for ham.

Midianittene solgte ham deretter videre til Egypt, til Potifar, en embetsmann for Farao og leder for vakten.