Og Gud husket på Noah og alt liv, alle skapninger og alt dyreholdet som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannene roet seg.

Også dypets kilder og himmelens vinduer ble stengt, og regnet fra himmelen ble holdt tilbake.

Og vannene trakk seg gradvis tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager hadde de avtatt.

Arken hvilte i den syvende måneden, den syttende dag, på Ararat-fjellene.

Vannene sank stadig frem til den tiende måneden; den tiende måneden, på den første dagen, ble fjelltoppene synlige.

Etter at førti dager var forløpt, åpnet Noah vinduet på arken han hadde bygget.

Han sendte ut en ravn som fløy hit og dit, helt til vannene fra jorden hadde tørket opp.

Han sendte også ut en due for å se om vannene hadde trukket seg tilbake fra jordens overflate.

Men duen fant ikke noe hvilepunkt for sine føtter, og vendte tilbake til ham i arken, fordi vannene fortsatt dekket hele jorden. Da rakte han ut hånden, tok den og trakk den inn i arken.

Han ventet ytterligere syv dager, og sendte deretter duen ut fra arken igjen.

Duen kom tilbake til ham om kvelden, og se, i munnen dens bar den et olivenblad. Da forstod Noah at vannene hadde trukket seg tilbake fra jorden.

Han ventet ytterligere syv dager og sendte igjen ut duen, som denne gangen ikke kom tilbake.

Og det ble slik at i det seksthundreførste året, på den første måneden, den første dagen, hadde vannene tørket opp fra jorden. Noah fjernet takdekningen på arken, og så ut: jorden var nå tørr.

Og i den andre måneden, den syvogtyvende dagen, var jorden blitt tørr.

Gud talte til Noah og sa:

«Gå ut av arken, du, din kone, dine sønner og sønnenes koner.»

«Ta med dere alle levende skapninger som er sammen med dere, alle slags dyr, både fugler, husdyr og alle krypende skapninger, slik at de kan formere seg og bli tallrike på jorden.»

Noah gikk ut fra arken, sammen med sine sønner, sin kone og sønnenes koner.

Alle dyr, alle krypende skapninger og alle fugler, hver etter sin art, kom ut av arken.

Noah bygde et alter for Herren. Han tok med seg av alle rene dyr og rene fugler, og ofret brennoffer på alteret.

Herren oppfattet en behagelig duft, og i sitt hjerte sa han: «Jeg vil ikke lenger forbanne jorden på grunn av mennesket, for menneskets hjerte har vært ondt siden ung alder. Jeg vil heller ikke ramme alt levende slik jeg gjorde før.»

Så lenge jorden består, skal såtid og innhøsting, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt ikke opphøre.