Da Israel var et barn, elsket jeg ham og kalte min sønn ut av Egypt.

Som de kalte på dem, forlot de dem; de ofret til Baalim og brente røkelse til utskårne bilder.

Jeg lærte også Efraim å gå ved å ta dem i armene, men de visste ikke at jeg helbredet dem.

Jeg førte dem med en manns bånd, med kjærlighetens lenker; jeg var for dem som den som fjerner åket fra kjeven, og jeg la mat for dem.

Han skal ikke vende tilbake til Egypt, men assyren skal være hans konge, for de nektet å vende tilbake.

Sverdet skal oppholde seg over byene hans og fortære hans greiner, og sluke dem, på grunn av deres egne råd.

Mitt folk vender seg bort fra meg, for selv om de har kalt på den Høyeste, finnes det ingen som opphøyer ham.

Hvordan skal jeg oppgi deg, Efraim? Hvordan skal jeg frelse deg, Israel? Hvordan skal jeg gjøre deg til Admah? Hvordan skal jeg stille deg som Zeboim? Mitt hjerte er vendt mot meg, og min barmhjertighet er antent.

Jeg vil ikke utøse min brennende vrede; jeg vil ikke vende tilbake for å ødelegge Efraim, for jeg er Gud, og ikke menneske – Den Hellige midt iblant dere – og jeg vil ikke tre inn i byen.

De skal følge Herren, og han skal brøle som et løve; når han brøler, skal barna skjelve fra vest.

De skal skjelve som en fugl ut av Egypt og som en due fra Assyrland, og jeg skal plassere dem i deres hus, sier Herren.

Efraim omgir meg med løgn og Israels hus med bedrag, men Juda hersker med Gud og er trofast blant de hellige.