Da Efraim talte med skjelvende røst, hevet han seg selv i Israel; men da han syndet for Baal, omkom han.

Og nå synder de mer og mer, og de har laget smeltede bilder av sitt sølv og avguder etter egen oppfatning, alt sammen mesterhåndverkernes verk. De sier: «La de som ofrer kysse kalvene.»

Derfor skal de være som morgenens sky og den tidlige dugg som forsvinner, som strå drevet bort av virvelvinden fra jorden, og som røyk ut av pipen.

Men jeg er Herren din Gud fra Egypts land, og du skal ikke kjenne noen annen gud enn meg, for det finnes ingen frelser utenom meg.

Jeg kjente deg i ødemarken, i landet med stor tørke.

Etter det beitet de fikk, ble de mette; de ble mette, og hjertene deres ble hovmodige, derfor har de glemt meg.

Derfor skal jeg være for dem som en løve, og som en leopard på veien vil jeg holde øye med dem.

Jeg vil møte dem som en bjørn som har mistet sine unger, og rive av dem hjertets kappe, og der vil jeg fortære dem som en løve; et villdyr skal rive dem i stykker.

Å, Israel, du har ødelagt deg selv, men hos meg finner du hjelp.

Jeg skal være din konge. Hvem ellers kan frelse deg i alle dine byer? Og dine dommere, som du sa: «Gi meg en konge og fyrster!»

Jeg ga deg en konge i mitt sinne, og tok ham bort i min harme.

Efraims urett er sammenbundet, og hans synd er skjult.

De smerter som en fødende kvinne opplever, vil ramme ham; han er en uvitende sønn, for han burde ikke ha oppholdt seg lenge i tiden for barnefødsel.

Jeg vil kjøpe dem fri fra gravens makt og løse dem fra døden. Å, død, jeg vil være din pine; å, grav, jeg vil være din ødeleggelse; anger skal være skjult for mine øyne.

Selv om han er fruktbar blant sine brødre, skal en østvind komme, Herrens vind skal stige opp fra ørkenen, og hans kilde skal tørke opp og hans fontene bli uttørket; han skal rive bort skatten til alle de vakre kar.

Samaria skal bli øde, for hun har opprørt seg mot sin Gud. De skal falle av sverd; deres spedbarn skal bli knust i stykker, og deres gravide kvinner skal bli revet opp.