Send lammet til landets hersker, fra Sela til ødemarken, til fjellet til Zions datter.

For således skal det være: som en omstreifende fugl kastet ut av redet, slik skal Moabs døtre oppholde seg ved Arnons kryss.

Rådfør deg, døm med rettferdighet; la din skygge være som natten midt på dagen; gjem de utstøtte; svik ikke den som vandrer.

La mine utstøtte bo hos deg, Moab; vær for dem et ly fra ødeleggerens blikk, for utpresseren er forbi, plyndreren opphører og undertrykkerne er fjernet fra landet.

Og med barmhjertighet skal tronen bli etablert; han skal sitte på den i sannhet i Davids telt, dømme, søke rettferdighet og fremskynde det rette.

Vi har hørt om Moabs stolthet; han er ekstremt hovmodig – både med sitt overmot, sin stolthet og sin vrede – men hans bedrag skal ikke bestå slik.

Derfor skal Moab jamre over Moab, alle skal jamre; for grunnvollene til Kirhareseth skal dere sørge – de er virkelig rammet.

For Heshbons marker visner, og vinstokken til Sibmah; hedningenes herrer har ødelagt de mest fremtredende plantene, og de har nådd helt til Jazer, vandrende gjennom ørkenen – grenene er strukket ut og har nådd over havet.

Derfor vil jeg sørge, med Jazers gråt, over vinstokken til Sibmah; jeg skal vanne deg med mine tårer, o Heshbon og Elealeh, for jubelen over dine sommerfrukter og din innhøsting har opphørt.

Gleden er bortkrevd og fryden fra de frodige marker; i vinmarkene skal det verken være sang eller jubel, for dem som tramper druer, vil ikke vin bli presset ut – jeg har stanset jubelen over deres høst.

Derfor skal mitt inderliv lyde som en harpe for Moab, og mine innerste deler for Kirharesh.

Og det skal skje: når det blir sett at Moab er utmattet på høyt stedet, skal han komme til sitt helligdom for å be, men han skal ikke segre.

Dette er ordet som HERREN har talt om Moab fra den tid.

Men nå har HERREN talt: Innen tre år, slik som en leiesoldats år, skal Moabs herlighet bli foraktet sammen med den store folkemengde, og de gjenværende skal være svært få og svake.