Min sjel er trøtt av mitt liv; jeg vil bære min egen klage; jeg skal tale ut den bitre sorg fra mitt hjerte.

Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke; vis meg hvorfor du strider imot meg.

Er det rett for deg å undertrykke, å forakte det dine hender har skapt, og å vise gunst mot de onde sine råd?

Har du øyne av kjøtt, eller ser du slik et menneske ser?

Er dine dager som menneskers dager? Er dine år som menneskers år?

At du søker etter min synd og graver etter min urett?

Du vet at jeg ikke er ugudelig, og det finnes ingen som kan redde meg ut av din hånd.

Dine hender har skapt meg og formet meg fullstendig; likevel ødelegger du meg.

Husk, jeg ber deg, at du gjorde meg som leire; vil du virkelig føre meg tilbake til støv?

Har du ikke utøst meg som melk og forvandlet meg til ost?

Du har kledd meg med hud og kjøtt, og omkranset meg med bein og sener.

Du har gitt meg liv og nåde, og din nærhet har bevart min ånd.

Disse tingene har du gjemt i ditt hjerte; jeg vet at de er hos deg.

Hvis jeg synder, merker du det, og du vil ikke frikjenne meg fra min synd.

Hvis jeg er ond, ve meg; og selv om jeg er rettferdig, løfter jeg ikke mitt hode. Jeg er full av forvirring, så se på min nød.

For min elendighet øker. Du jakter meg som en vill løve, og du åpenbarer din underfulle makt over meg.

Du fornyer dine vitner mot meg og øker din vrede over meg; konflikt og strid er imot meg.

Hvorfor tok du meg ut av morslivet? Å, om jeg hadde gitt opp ånden, og ingen øyne hadde sett meg!

Jeg ville vært som om jeg aldri hadde eksistert; jeg ville ha blitt båret fra livets begynnelse til graven.

Er ikke mine dager få? La dem da ta slutt, og la meg være i fred så jeg kan finne litt trøst.

Før jeg drar til et sted hvor jeg aldri skal vende tilbake, til mørkets land og dødens skygge;

Et land av mørke, som mørket selv, og av dødens skygge, uten noen orden, der lyset er som mørke.