Men Job svarte og sa:

Hør nøye til mitt ord, og la dette være deres trøst.

Gi meg lov til å tale, og etter at jeg har snakket, kan dere spotte meg.

Når det gjelder meg, er min klage rettet mot mennesker? Og om det var slik, hvorfor skulle da ikke min ånd være forstyrret?

Merk mine ord, bli forundret, og legg hånden over munnen.

Så snart jeg husker det, blir jeg redd, og skjelvende griper frykten om meg.

Hvorfor lever de onde, blir gamle, ja, og er mektige i sin kraft?

Deres ætt er opprettholdt foran dem, og deres avkom er å se med egne øyne.

Deres hjem er trygge for frykt, og Guds stav hviler ikke over dem.

Deres okser formerer seg uten svikt, og deres kyr føder kalver uten feil.

De fører sine små ut som en flokk, og deres barn danser.

De tar med seg tamburin og harpe, og fryder seg over lyden fra orglet.

De tilbringer sine dager i rikdom, og på et øyeblikk kan de falle til graven.

Derfor sier de til Gud: 'Fjern deg fra oss, for vi ønsker ikke å kjenne dine veier.'

Hvem er den Allmektige slik at vi skal tjene ham? Hva vinner vi på å bede til ham?

Se, deres gode ligger ikke i deres hender; de onde sine råd er langt fra meg.

Hvor ofte blir den onde sin flamme slukket, og hvor ofte rammer undergangen dem! Gud deler ut sorger i sin vrede.

De er som strårester foran vinden, og som agn som stormen driver bort.

Gud legger opp hans ugudelighet for hans barn; han belønner ham, og han skal få vite det.

Hans øyne skal se hans undergang, og han skal drikke den Allmektiges vrede.

For hvilken glede har han i sitt hus etter seg, når midt i hans levetid antallet dager blir kuttet?

Skal noen undervise Gud i kunnskap, når han dømmer de høyeste?

En dør i sin fulle styrke, helt avslappet og fredfull, uten bekymring.

Hans bryst er fylt med melk, og bena hans er fuktet med marg.

En annen dør i bitterhetens dyp, og finner aldri glede i å spise.

De skal legge seg ned likt i støvet, og ormene skal dekke dem.

Se, jeg kjenner deres tanker og de planer dere urettmessig legger mot meg.

For dere sier: 'Hvor er prinsens hus, og hvor er de onde sine boligsteder?'

Har dere ikke spurt dem som passerer forbi, og kjenner dere ikke igjen deres tegn?

At de onde er forutbestemt for ødeleggelsens dag? De skal bringes frem på vredens dag.

Hvem skal vise ham veien rett for ansiktet, og hvem skal gjengjelde ham for det han har gjort?

Likevel skal han bringes til graven og forbli der.

Jordklumper i dalen skal smake søtt for ham, og alle vil følge etter ham, slik utallige har gjort før ham.

Hvordan trøster dere meg forgjeves, når deres svar bærer på falskhet?