Da svarte Elifaz, temanitten, og sa:

Skal du bli bedrøvet om vi forsøker å tale med deg? For hvem kan unnlate å snakke?

Se, du har undervist mange, og du har styrket de svake hender.

Dine ord har støttet den som var i ferd med å falle, og du har styrket de svake knær.

Men nå har det rammet deg, og du svikter; det treffer deg, og du er urolig.

Er ikke dette din frykt, din tillit, ditt håp, og rettskaffenheten i dine veier?

Husk, jeg ber deg: Hvem har noensinne omkommet uskyldig? Eller hvor ble de rettferdige tatt bort?

Som jeg har sett, høster de som pløyer urett og sår ondskap, det samme.

De omkommer ved Guds støt, og ved pusten fra hans nesebor blir de fortært.

Løvens brøl, den rasende løvens røst og de unge løvenes tenner, blir knust.

Den gamle løven omkommer av mangel på bytte, og den sterke løvens unger blir spredt omkring.

Noe ble i all hemmelighet fortalt meg, og mitt øre hørte litt om det.

I tanker fra nattens åpenbaringer, når dyp søvn faller over mennesker,

tok frykten tak i meg, og en skjelving fikk alle mine bein til å skalv.

Så gikk en ånd forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen min reiste seg.

Den sto stille, men jeg kunne ikke tyde dens skikkelse; et bilde var foran mine øyne, det var stille, og jeg hørte en stemme som sa:

Kan et dødelig menneske være mer rettferdig enn Gud? Kan et menneske være renere enn sin skaper?

Se, han stolte ikke på sine tjenere; og sine engler påla han tåpelighet.

Hvor mye mindre dem som bor i hus av leire, med fundament i støvet, og som knuses av møllen?

De blir ødelagt fra morgen til kveld; de omkommer for alltid uten at noen legger merke til det.

Blir ikke den storheten som var i dem, borte? De dør, selv uten visdom.