Da kalte Josva opp Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme.

Han sa til dem: «Dere har holdt alle de befalingene som Moses, Herrens tjener, ga dere, og dere har adlydt alt jeg har bebudt dere.»

Dere har ikke forlatt deres brødre slike mange dager fram til i dag, men har nøyaktig bevart den plikten som Herren deres Gud har pålagt dere.

Men nå har Herren deres Gud gitt deres brødre den hvile han lovte dem. Gå derfor tilbake, vend til deres telt og til det landet som Moses, Herrens tjener, ga dere, på den andre siden av Jordan.

Vær like nøye med å holde befalingene og loven som Moses, Herrens tjener, påla dere – å elske Herren deres Gud, vandre i alle hans veier, holde hans befalinger, klamre dere til ham og tjene ham av hele deres hjerte og sjel.

Da velsignet Josva dem og sendte dem bort, og de dro til sine telt.

Moses hadde gitt den ene halvdelen av Manasses stamme sitt landområde i Basjan, mens Josva ga den andre halvdelen til deres brødre på denne siden Jordan, mot vest. Når Josva hadde sendt dem tilbake til deres telt, velsignet han dem også.

Han talte til dem: «Gå tilbake til deres telt med store rikdommer – med mye husdyr, sølv, gull, bronse, jern og mange klær. Del byttet med deres brødre.»

Så vendte Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme tilbake og dro fra Israel, ut av Siloh i Kanaan, for å vende seg til Gilead, til det landet de hadde arvet etter Herrens ord gjennom Moses.

Da de nådde frem til de jordaniske grensene i Kanaan, reiste Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme et stort, synlig alter ved Jordan.

Ryktene nådde alle i Israel: «Se, Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme har reist et alter mot Kanaan, ved Jordanoverslag ved israelittenes passasje.»

Da israelittene fikk høre dette, samlet hele forsamlingen seg i Siloh for å gå til krig mot dem.

Så sendte israelittene til Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme i Gilead presten Finkenes, sønn av Eleazar,

sammen med ti fyrster, én fra hvert av de ledende hus i alle Israels stammer. Hver av disse ledet sitt fars hus blant Israels tusener.

De kom til Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme i Gilead og talte til dem:

«Slik sier hele Herrens forsamling: Hva er det dere har gjort mot Israels Gud, at dere i dag vender dere bort fra Herren ved å reise et alter og dermed gjøre opprør mot ham?»

«Var ikke synden med Peor liten nok for oss, en synd vi ennå ikke er blitt renset for, til tross for den pest som herjet blant Herrens forsamling?

Skal dere virkelig i dag vende dere bort fra Herren? For om dere gjør opprør mot ham nå, vil han i morgen vise sin vrede mot hele Israels forsamling.»

«Dersom deres arveland likevel skulle være urent, så gå over til det landet som Herren har gitt, der hans telt er. Bli der blant oss, men gjør ikke opprør mot Herren, og gjør heller ikke opprør mot oss ved å reise et alter ved siden av alteret til Herren, vår Gud.»

«Minnes da ikke at Akan, sønnen til Zerah, begikk et forbrytelse med det som var forbudt, og at Herrens vrede kom over hele Israel? Og den mannen falt ikke bare alene for sin synd.»

Rubenittene, Gadittene og den halve Manasses stamme svarte Israels tusenledere:

«Herren, gudenes Gud, og Israels Gud kjenner til alt – om det er et opprør eller en overtredelse mot Herren (forlat oss ikke i dag) –

om vi har reist et alter for å vende oss bort fra Herren, om det er for å ofre et brennoffer eller et spisoffer, eller for å bringe fredsoffer. La Herren selv stille krav til det!

Og om vi har handlet slik ut fra frykt for at i fremtiden skal deres barn si til våre: «Hva har dere med Israels Gud å gjøre?»

For Herren har gjort Jordan til en grense mellom oss og dere, Rubenittene og Gadittene; dere har ingen del i Herren. Dermed skal deres barn i fremtiden føre til at våre barn opphører å frykte Herren.

«Derfor sa vi: La oss nå gjøre klar for å reise et alter, ikke for brennoffer eller andre ofringer,

men som et varig vitnesbyrd mellom oss og dere og for våre etterkommere, slik at vi kan tjene Herren med våre brennoffer, ofringer og fredsoffer. Slik at deres barn ikke i fremtiden skal si til våre: «Dere har intet med Herren å gjøre.»

«Derfor tenkte vi at når de i fremtiden stiller slike spørsmål til oss, skal vi kunne si: Se, dette er Herrens alter slik våre fedre ruvet det – ikke for brennoffer eller ofringer, men som et vitnesbyrd mellom oss og dere.»

«Gud verken vil la oss gjøre opprør mot ham eller vende oss bort fra Herren i dag ved å reise et alter for brennoffer, spisoffer eller andre ofringer, ved siden av alteret til Herren, vår Gud, foran hans telt.»

Da hørte presten Finkenes, sønn av Eleazar, sammen med forsamlingens fyrster og Israels tusenledere de ord Rubenittene, Gadittene og Manasses-sønnene hadde ytret, og de ble behagelig til sin sans.

Presten Finkenes, sønn av Eleazar, sa til Rubenittene, Gadittene og Manasses-sønnene: «I dag ser vi at Herren er midt iblant oss, for dere har ikke begått denne overtredelsen mot ham. Ved deres handling har dere i dag sørget for at Israels barn er blitt forløst fra Herrens hånd.»

Presten Finkenes, sønn av Eleazar, og de øverste lederne vendte tilbake fra Rubenittene, Gadittene og Manasses-sønnene i Gilead til Kanaan, til israelittene, og rapporterte for dem.

Dette gled israelittene, og de velsignet Gud. De bestemte seg for ikke å gå til kamp mot dem for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.

Rubenittene og Gadittene kalte alteret Ed, for det skulle være et vitnesbyrd mellom oss om at Herren er Gud.