Dette er nasjonene som HERREN lot bli værende for å stille Israel på prøve gjennom dem, slik at de israelittene som ikke hadde kjent til alle Kanaans kriger, skulle få en lærdom i krigføring.

Målet var at Israels barn skulle lære seg krigens kunst, slik at de som tidligere ikke visste noe om den, fikk sine øyne åpnet.

Det vil si: fem ledere over filisterne, alle kanaanitter, sidonere og hivitter som bodde i Libanons fjell, fra fjellet Baalhermon fram til inngangen til Hamath.

Disse nasjonene skulle stille Israel på prøve, for å se om de ville adlyde HERRENs bud, som han hadde gitt deres fedre ved Moses’ hånd.

Israelittene bosatte seg blant kanaanittene, hittittene, amoréerne, perizzittene, hivittene og jebusittene.

De inngikk ekteskap med disse folkene – tok deres døtre til sine hustruer og ga sine døtre til deres sønner – og begynte å tjene deres guder.

Da gjorde israelittene ondt i HERRENs øyne; de glemte HERREN, sin Gud, og tilbad Baalim og lundene.

Derfor brant HERRENs vrede mot Israel, og han overgav dem i hendene på Chushanrishathaim, kongen av Mesopotamia. Israelittene tjente ham i åtte år.

Da ropte israelittene til HERREN, og HERREN reiste en frelser for dem – Otniel, sønn av Kenaz og Calebs yngre bror – som frelste dem.

HERRENs ånd kom over Otniel, og han dømte Israel og gikk ut i strid. HERREN overgav Chushanrishathaim, kongen av Mesopotamia, i hans hender, og han seiret over ham.

Og landet hvilte i førti år. Etter dette døde Otniel, sønn av Kenaz.

Men israelittene gjorde ondt igjen i HERRENs øyne, og derfor styrket HERREN Eglon, Moabs konge, mot Israel, fordi de hadde handlet ondt for hans åsyn.

Eglon samlet ammonittene og amalekittene, gikk til kamp mot Israel og ervervet byen med palmer.

Dermed tjente israelittene Eglon, Moabs konge, i atten år.

Men da israelittene ropte til HERREN, reiste han opp en frelser for dem, Ehud, Gera-sønn, en benjamitt og en venstrehendt mann. Ved ham ga israelittene en gave til Eglon, Moabs konge.

Ehud snek seg bort og lagde en dolk med to skarpe kanter, en liljebredde lang, som han bandt fast under klesdrakten sin over sitt høyre lår.

Deretter bar han gaven til Eglon, Moabs konge, som var en meget feit mann.

Etter at han var ferdig med å framføre gaven, sendte han bort de som bar den.

Men Ehud vendte selv tilbake fra steinbruddene ved Gilgal og sa: «Jeg har en hemmelig beskjed til deg, o konge.» Og kongen svarte: «Vær taus.» Alle som stod i nærheten, trakk seg unna.

Ehud gikk bort til ham, og han satt i en sommerloge han hadde for seg selv. Da sa Ehud: «Jeg har en beskjed fra Gud til deg.» Og kongen reiste seg fra sin plass.

Ehud strakte sin venstre hånd, tok dolken fra sitt høyre lår og stakk den inn i hans mave.

Skaftet fulgte etter bladet, og fettet lukket seg rundt dolken slik at han ikke kunne dra den ut igjen; og hans indre utgyt seg.

Deretter gikk Ehud ut gjennom forgangen, lukket dørene til logen bak seg og låste dem.

Da han forlot rommet, kom hans tjenere. Da de så at dørene til logen var låst, sa de: «Sikkert har han trukket seg tilbake til sin sommerloge.»

De ventet lenge, men dørene forble lukket, så de hentet en nøkkel og åpnet dem. Der oppdaget de at deres herre lå død på bakken.

Mens de nølte, rømte Ehud; han forbigikk steinbruddene og kom seg til Seirath.

Da han kom frem, blåste han i en basun på Efraims fjell, og israelittene gikk ned med ham fra fjellet, med ham i spissen.

Han ropte til dem: «Følg etter meg, for HERREN har gitt deres fiende, moabittene, i deres hender.» Så fulgte de etter ham, tok over elveovergangene i Jordanelven mot Moab og lot ingen passere.

De drepte på den tiden omtrent ti tusen moabitter, alle sterke og tapre menn, og ingen unnslapp.

Slik ble Moab underkuet den dagen av Israel, og landet hvilte i åtti år.

Etter ham oppstod Shamgar, Anaths sønn, som med en oksepinne drepte seks hundre filistre, og han frelste også Israel.