Det skjedde en dag, da han underviste folket i tempelet og forkynte evangeliet, at yppersteprestene og de skriftlærde kom til ham sammen med de eldste.

De spurte ham: «Fortell oss, med hvilken myndighet gjør du disse tingene? Eller hvem er det som ga deg denne myndigheten?»

Han svarte: «Jeg vil stille dere et spørsmål og be om at dere svarer meg.»

«Var ikke Johannes’ dåp fra himmelen, eller var den fra mennesker?»

De overveide selv og tenkte: «Om vi svarer: Fra himmelen, vil han da si: ‘Hvorfor trodde dere ham ikke?’»

«Men om vi svarer: Fra mennesker, vil hele folket stene oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.»

De svarte derfor at de ikke kunne si hvor den var fra.

Han sa da: «Jeg skal heller ikke fortelle dere med hvilken myndighet jeg gjør disse tingene.»

Deretter begynte han å fortelle folket denne liknelsen: «En mann plantet en vingård og leide den ut til landarbeidere, før han dro til et fjernt land for en lang tid.»

«Da tiden var inne, sendte han en tjener for å få del av vingårdens frukt; men landarbeiderne slo ham og sendte ham bort tomhendt.»

«Så sendte han en annen tjener, men også ham slo de, fornedret ham, og sendte ham bort uten noe å gi.»

«Han sendte enda en tredje, men også ham skadet de og kastet ham ut.»

«Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn. Kanskje vil de vise ham den respekt han fortjener når de ser ham.»

«Men da landarbeiderne så ham, tenkte de: ‘Dette er arvingen. La oss drepe ham, så vi kan ta arven selv.’»

«Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal da vingårdens herre gjøre med disse landarbeiderne?»

«Han skal komme og ødelegge dem, og overlate vingården til andre.» Da de hørte dette, sa de: «Gud forby!»

Han betraktet dem og sa: «Hva er dette som står skrevet: 'Den steinen som byggerne forkastet, har blitt til hjørnesteinen'?»

«Den som faller på denne steinen, skal bli knust, og den den rammer, skal han bli knust til støv.»

Samtidig forsøkte yppersteprestene og de skriftlærde å gripe ham, men de fryktet folket, for de forsto at han hadde fortalt en liknelse imot dem.

De holdt nøye øye med ham og sendte etter speidere som utga seg for å være rettskaffne, slik at de kunne fange opp ordene hans og overlevere ham til guvernørens myndighet.

Speiderne spurte ham: «Mester, vi vet at du underviser med full rett og upartiskhet og forkynner Guds vei: tar du parti for noen, eller ikke?»

«Er det da lov for oss å betale skatt til keiseren, eller ikke?»

Men han så deres list og sa: «Hvorfor frister dere meg?»

«Se en denar. Hvem har bildet og inskripsjonen på den?» De svarte: «Keiseren.»

Da sa han: «Gi derfor til keiseren det som tilhører keiseren, og til Gud det som tilhører Gud.»

Ordlyden hans stod slik for folket at de ikke lenger klarte å fange ham i ord, for de ble forbauset over svaret hans og forble stille.

Noen av sadduseerne, som ikke trodde på oppstandelsen, nærmet seg ham og stilte et spørsmål.

De sa: «Mester, Moses skrevet for oss at dersom en mann dør og etterlater seg en kone uten barn, skal hans bror gifte seg med henne og få barn som kan videreføre den avdødes navn.»

Det var syv brødre; den første tok en kone, men døde uten barn.

Den andre tok henne til kone, men han døde også barnløs.

Slik tok den tredje henne; og på samme måte gjorde alle de sju, men de fikk ingen barn før de døde.

Til slutt døde også kvinnen.

«Så, i oppstandelsen, hvis flere hadde vært gift med henne, hvem vil hun da være gift med? For alle sju tok henne til kone.»

Jesus svarte: «I dette livet gifter folk seg og får ektefeller.

Men de som er verdige til å få del i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir gift.

De kan heller ikke dø igjen, for de er som englene og Guds barn, de er oppstandelsens barn.»

«For når de døde oppstår, viste Moses det ved busken da han kalte Herren 'Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.'

For han er ikke en gud for de døde, men for de levende, for alle lever for ham.»

Noen av de skriftlærde svarte: «Mester, du har talt sant.»

Etter det turte de ikke stille ham flere spørsmål.

Han sa da til dem: «Hvordan forklarer de at Kristus er Davids sønn?»

David selv sier i salmenes bok: 'Herren sa til min Herre: 'Sitt ved min høyre hånd,'

inntil jeg får lagt dine fiender under dine føtter.'

David kaller ham altså 'Herre', hvordan kan da han være hans sønn?

Derfor sa han til sine disipler foran hele folket:

«Vokt dere for de skriftlærde som elsker å gå i lange kapper, som liker å bli hilst på i markedene, og som søker de beste plassene i synagogene og de fremste plassene ved festene;

de som fortærer enkenes hjem og for å vise seg fromme ber lange bønner. For dem venter en strengere dom.»