Og de kom over til den andre siden av sjøen, inn i Gadarenes land.

Da han gikk ut av båten, ble han straks møtt av en mann med en uren ånd som kom ut fra gravene.

Han bodde midt blant gravene, og ingen kunne binde ham, nei, ikke en eneste gang med lenker.

For ofte var han bundet med bånd og lenker, men han rev lenkene fra hverandre og brøt båndene i stykker, og ingen kunne temme ham.

Dag og natt var han i fjellene og i gravene, hvor han ropte og kuttet seg med steiner.

Men da han så Jesus på avstand, løp han mot ham og tilba ham.

Han ropte med høy røst: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Høyestes Guds Sønn? Jeg påbyr deg ved Gud at du ikke skal plage meg!»

Da sa Jesus til ham: «Kom ut av mannen, du urene ånd!»

Jesus spurte ham: «Hva heter du?» Og han svarte: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.»

Han bønnet ham inderlig om ikke å sende dem ut av landet.

I nærheten av fjellene beitet en stor flokk griser.

Alle demonene ba ham: «Send oss til grisene, så vi kan komme inn i dem!»

Straks tillot Jesus det, og de urene ånder forlot mannen og gikk inn i grisene. Deretter styrtet flokken voldsomt nedover en bratt skrent inn i sjøen – omtrent to tusen griser druknet.

De som passet grisene flyktet og spredte nyheten i byen og på landsbygda, og folk kom for å se hva som hadde skjedd.

Da de kom til Jesus, så de mannen som tidligere var besatt av dæmoner, en hel legion, nå sittende, kledd og ved full sans, og de ble redde.

De som hadde vært vitne, fortalte dem hva som hadde hendt med ham som var plaget av djevelene, og også om grisene.

Så begynte de å be ham om å dra fra deres område.

Da han gikk ombord i båten, bad den som hadde vært besatt om å få være med ham.

Men Jesus lot ham ikke følge med, og sa: «Gå hjem til vennene dine, og fortell dem alt det store Herren har gjort for deg, og hvordan han har vist deg barmhjertighet.»

Mannen dro hjem og begynte i Dekapolis å fortelle hvor mye Jesus hadde gjort for ham, og alle undret seg.

Da Jesus igjen krysset sjøen med båt til den andre siden, samlet mange seg rundt ham, og han befant seg nær stranden.

Se, en av synagogens ledere, ved navn Jairus, kom bort til ham, og da han så ham, falt han ned for hans føtter.

Han bønnfalt ham inderlig og sa: «Min lille datter ligger ved dødsleiet. Vær så god og legg hendene dine på henne, så hun kan bli helbredet og leve.»

Jesus gikk med ham, og mange fulgte etter, tett samlet rundt ham.

Det var også en kvinne som hadde hatt blødningsutgjødsler i tolv år,

hun hadde lidd mye og søkt hjelp hos mange leger, men hadde brukt alt hun eide uten å bli bedre – tvert imot, tilstanden forverret seg.

Da hun hørte om Jesus, trengte hun seg inn blant folkemengden og rørte ved kappen hans.

For hun tenkte: «Hvis jeg bare får røre ved kappen hans, vil jeg bli hel.»

Straks tørket ut blodstrømmen fra henne, og hun merket i kroppen at sykdommen var borte.

Jesus merket med en gang at en kraft hadde gått ut fra ham, og han snudde seg om i mengden og spurte: «Hvem rørte ved kappen min?»

Disiplene sa: «Du ser at mengden presses rundt deg, og du spør: Hvem rørte ved meg?»

Så kikket han seg rundt for å finne den som hadde gjort dette.

Kvinnen, redd og skjelvende fordi hun visste hva hun hadde gjort, kom fram, falt ned for ham og fortalte hele sannheten.

Jesus sa til henne: «Datter, din tro har gjort deg hel. Gå i fred og bli fullstendig helbredet for din plage.»

Idet han snakket, kom noen fra synagogens lederens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor forstyrrer du Mesteren ytterligere?»

Så snart Jesus hørte disse ordene, sa han til lederen: «Frykt ikke, bare tro.»

Han lot ingen få følge med seg, unntatt Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.

Da han kom til synagogens lederens hus, så han oppstyret og de som gråt og hulket bittert.

Inne spurte han: «Hvorfor lager dere all denne oppstandigheten og gråter? Jenta er ikke død, hun sover bare.»

De lo av ham, men da han hadde fått dem alle ute, tok han faren og moren til jenta og de som var med ham med seg inn der jenta lå.

Han tok jenta i hånden og sa til henne: «Talitha cumi,» som betyr: «Liten jente, jeg sier til deg: stå opp!»

Straks reiste jenta seg og begynte å gå, for hun var tolv år gammel. Alle ble forbløffet.

Han advarte dem strengt om at ingen skulle vite om det, og befalte at hun skulle få noe å spise.