Og han dro derfra og kom til sitt eget land, og disiplene hans fulgte etter ham.

Da sabbatsdagen kom, begynte han å undervise i synagogen, og mange som hørte ham, ble forundret og sa: «Hvor kommer denne mannen med disse tingene fra? Hvilken visdom har han at selv slike mektige gjerninger utføres med hans hender?»

Er ikke dette snekkerens sønn, Marias egen sønn, bror til Jakob, Josef, Judas og Simon? Er ikke hans søstre også her blant oss? Og de tok ham iland med sinne.

Men Jesus sa til dem: «En profet har ikke ære hjemme, blant sin egen slekt og i sitt eget hus.»

Der kunne han ikke gjøre noen mektige gjerninger, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg over deres vantro, og han gikk rundt til landsbyene og underviste.

Han kalte til seg de tolv og sendte dem ut to og to, og ga dem makt over urene ånder.

Han befalte dem at de ikke skulle ta med seg noe på reisen, foruten en stav; ingen sekk, intet brød, og ingen penger i lommen.

Men de skulle ha sandaler på og ikke ta med seg to kapper.

Han sa til dem: «Hvor enn dere kommer inn i et hus, bli der til dere drar videre.»

Og den som ikke tar imot dere eller hører på dere når dere forlater stedet, skal dere riste av dere støvet fra føttene som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig, jeg sier dere, det skal bli mildere straff for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for den byen.

De dro ut og forkynte at menneskene måtte omvende seg.

De drev ut mange onde ånder, salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Kongen Herodes hørte om ham – for navnet hans hadde blitt utbredt – og sa: «Joannes Døper har stått opp fra de døde, og derfor viser slike mektige gjerninger seg i ham.»

Andre mente at det var Elias, og noen sa at han var en profet, eller en av profetene.

Men da Herodes hørte dette, sa han: «Det er Joannes, som jeg halshugget, og nå har han stått opp fra de døde.»

For Herodes selv hadde sendt etter Joannes, tatt ham til fange og satt ham i fengsel for Herodias skyld, som var gift med hans bror Filip, for han hadde tatt henne til kone.

For Joannes hadde sagt til Herodes: «Det er ikke lov for deg å ha din brors kone.»

Derfor hadde Herodias strid med ham og ønsket å drepe ham, men hun fikk det ikke til.

For Herodes fryktet Joannes, for han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han iakttok ham; og når han hørte på ham, gjorde han mange ting og lyttet med glede.

På en passende dag, da Herodes holdt bursdagsfest med et måltid for sine herrer, ledende offiserer og de fremste i Galilæa,

da trådte datteren til Herodias inn, danset og gledet Herodes og de som satt med ham, og kongen sa til henne: «Be meg om hva du ønsker, så skal jeg gi deg det.»

Han sverget til henne: «Uansett hva du spør om, skal jeg gi deg det, helt til halve mitt rike.»

Hun dro da bort og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Og hun svarte: «Joannes Døpers hode.»

Hastig og ivrig gikk hun til kongen og ba: «La meg få Joannes Døpers hode, servert på et fat, med en gang.»

Kongen ble svært lei seg, men på grunn av sitt løfte og for gæstenes skyld, som satt med ham, ville han ikke avslå henne.

Straks sendte kongen en henrettelsesmann som befalte at hans hode skulle hentes, og han gikk til fengselet og halshugget ham.

Henrettelsesmannen førte hans hode på et fat til jenta, og jenta overleverte det til sin mor.

Da disiplene hans hørte dette, kom de og hentet kroppen hans og la den i en grav.

Apostlene samlet seg rundt Jesus og fortalte ham alt – både om hva de hadde gjort og undervist.

Han sa til dem: «Gå ut til et øde sted og hvil dere en stund, for det var mange som kom og gikk, og dere fikk ikke engang tid til å spise.»

Deretter dro de med båt, privat, til et øde sted.

Folk så dem dra, og mange kjente ham, og de løp til fots dit fra alle byer, for å innhente dem og samles rundt ham.

Da Jesus kom ut, så han mengder av mennesker og ble rørt av medfølelse for dem, for de var som sauer uten en hyrde, og han begynte å undervise dem i mange ting.

Da dagen var godt utgått, kom disiplene til ham og sa: «Dette er et øde sted og tiden er nå sen;»

«send dem ut, så de kan gå til landsbyene og områdene rundt og kjøpe seg brød, for de har ingenting å spise.»

Han svarte: «Gi dem mat.» Men de sa: «Skal vi gå og kjøpe mat for to hundre penninger og gi dem mat?»

Han sa: «Hvor mange brød har dere? Gå og se.» Da de undersøkte, svarte de: «Fem brød og to fisker.»

Han befalte dem å få alle til å sitte i grupper på den grønne gressplenen.

Så satte de seg i rekker, i grupper på hundre og på femti.

Da han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet han blikket mot himmelen, velsignet dem, delte brødene og ga dem til disiplene slik at de kunne dele ut til folket; og de to fiskene delte han blant alle.

Alle spiste, og de ble mette.

De samlet opp tolv kurver fulle av rester og fisk.

De som spiste av brødene, var omtrent fem tusen menn.

Straks befalte han disiplene å gå ombord i båten og dra over til den andre siden, mot Betsaidako, mens han sendte folket bort.

Etter at han hadde sendt dem bort, dro han opp på en fjellplass for å be.

Da kvelden kom, var båten midt ute på havet, mens han var alene på land.

Han så dem streve med å ro, for vinden var imot dem; og ved omtrent den fjerde nattvakt kom han til dem og gikk på vannet, og ville passere dem.

Men da de så ham gå på sjøen, trodde de at det var et gjenferd og ropte ut.

Alle så ham, og de ble forferdet. Straks snakket han med dem og sa: «Vær modige, det er meg; frykt ikke.»

Han steg ombord i båten med dem, og vinden stilnet; og de ble svært forundret og undret over seg selv.

For de forsto ikke miraklet med brødene, for deres hjerter var hardhjertede.

Etter å ha krysset, kom de til Genesaret og la til ved stranden.

Da de steg ut av båten, gjenkjente de ham straks.

De løp gjennom hele regionen og begynte å bære sengene til de syke, der de hadde hørt at han var.

Og hvor enn han kom, enten til landsbyer, byer eller landet, la de de syke ut i gatene og tryglet om at de fikk berøre selv enden på plaggen hans; og alle som rørte ved ham, ble helbredet.