Det hendte seg i måneden Nisan, i det tjuende år av kong Artaxerxes, at vinen var servert for ham, og jeg tok vinen og ga den til kongen. Tidligere hadde jeg aldri vist sorg i hans nærvær.

Kongen spurte meg: «Hvorfor er du trist, når du ikke er syk? Dette er bare sorg i hjertet.» Da ble jeg svært redd.

Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»

Kongen spurte meg: «Hva er det du ber om?» Og jeg vendte meg til himmelens Gud i bønn.

Jeg sa til kongen: «Om det behager deg, og om din tjener har funnet gunst i dine øyne, la meg få sende meg til Juda, til byen der mine fedres graver ligger, så jeg kan gjenoppbygge den.»

Kongen spurte meg mens dronningen satt ved hans side: «Hvor lenge skal reisen din vare, og når vil du returnere?» Kongen gav sin tillatelse til å sende meg, og jeg avtalte en tid med ham.

Videre sa jeg til kongen: «Om det behager deg, la meg få brev til guvernørene på den andre siden av elven, slik at de kan frakte meg til Juda.»

Og et brev til Asaf, forvalteren av kongens skog, slik at han kan gi meg tømmer til bjelker for portene i palasset som tilhørte huset, til bymuren og til det huset jeg skal bo i. Kongen gav meg sin tillatelse, i samsvar med den gode velsignelsen fra min Gud over meg.

Så kom jeg til guvernørene på den andre siden av elven og overleverte kongens brev til dem. På den tiden hadde kongen sendt med meg hærens hovedmenn og ryttere.

Da Sanballat Horonitten og Tobia, den ammonittiske tjeneren, fikk høre det, ble de dypt bedrøvet over at en mann hadde kommet for å søke vel for Israels barn.

Så kom jeg til Jerusalem, hvor jeg oppholdt meg i tre dager.

Om natten sto jeg opp sammen med noen få menn, uten å fortelle noen om hva min Gud hadde lagt i mitt hjerte å gjøre i Jerusalem. Det var heller ikke med noe annet dyr enn det jeg red på.

Om natten gikk jeg ut ved dalporten, forbi Dragebrønnen og til gjødselporten, og betraktet Jerusalems murer, som lå i ruiner, og portene, som var fortært av ild.

Deretter gikk jeg til springporten og til kongens dam, men det var ikke nok plass for dyret jeg red på til å passere.

Så gikk jeg videre om natten langs bekken, betraktet muren, vendte tilbake og kom inn gjennom dalporten, og slik returnerte jeg.

Lederne visste ikke hvor jeg var på vei, eller hva jeg gjorde; jeg hadde heller ikke fortalt det til jødene, prestene, de fremstående, lederne eller de andre som arbeidet.

Da sa jeg til dem: «Dere ser hvor elendige tider vi lever i! Jerusalem ligger øde, og portene er brent opp med ild. Kom, la oss gjenoppbygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skammer oss.»

Jeg fortalte dem om min Guds gode hånd over meg, og om kongens ord til meg. De svarte: «La oss reise oss og bygge!» og samlet seg for å sette i gang med det gode arbeidet.

Men da Sanballat Horonitten, Tobia den ammonittiske tjeneren og Geshem den arabiske fikk høre om det, lo de av oss, foraktet oss og spurte: «Hva er dette dere driver med? Skal dere opprøre dere mot kongen?»

Da svarte jeg dem: «Himmelens Gud vil sørge for vår fremgang, og derfor skal vi, hans tjenere, reise oss og bygge. Men dere har verken andel, rett eller et minnesmerke i Jerusalem.»