Og et stort rop lød fra folket og deres hustruer mot sine brødre, jødene.

For det var noen som sa: 'Vi, våre sønner og døtre, er mange; derfor samler vi inn korn til dem, slik at vi kan spise og leve.'

Det var også noen som sa: 'Vi har pantsatt våre land, vingårder og hus for å kunne kjøpe korn på grunn av hungersnøden.'

Det var også noen som sa: 'Vi har lånt penger for kongens skatt, som blir overlagt våre land og vingårder.'

Men nå er vårt kjøtt som kjøttet til våre brødre og våre barn som deres barn. Se, vi tvinger våre sønner og døtre til å tjene som slaver, og noen av våre døtre er allerede gjort til slaver. Vi har ikke makt til å løse dem, for andre menn har tatt våre land og vingårder.

Og jeg ble meget sint da jeg hørte deres rop og disse ord.

Deretter grunnet jeg og tilga de adelige og ledende, og sa til dem: 'Dere krever urimelige renter fra hver sin bror.' Og jeg innkalte en stor forsamling mot dem.

Jeg sa videre til dem: 'Etter beste evne har vi løst våre jødiske brødre, som var solgt til hedningene. Skal dere virkelig selge deres brødre, eller skal de selges til oss?' Da var de tause og fant ikke noe å svare.

Jeg sa også: 'Det er ikke rett det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av den vanære hedningene, våre fiender?'

For jeg, mine brødre og mine tjenere kunne kreve både penger og korn av dem; jeg ber dere, la oss oppgi denne rentespredningen.

Gjenopprett til dem, jeg ber dere, allerede i dag deres land, vingårder, olivenlunder og hus, samt hundretedelen av pengene, kornet, vinen og oljen som dere krever av dem.

De svarte: 'Vi skal gjenopprette alt og kreve ingenting av dem; vi vil gjøre som du sier.' Deretter kalte jeg til meg prestene og lot dem avlegge en ed om å holde dette løftet.

Jeg ristet mitt lår og sa: 'Måtte Gud ryste hver mann fra sitt hus og sitt virke som ikke holder dette løftet, slik at han blir rystet ut og tømt.' Hele forsamlingen svarte: 'Amen' og priset Herren, og folket handlet etter dette løftet.

Dessuten, siden jeg ble utnevnt til deres guvernør i Juda, fra Artaxerxes konge sitt tjuende år fram til det trettitoende år – det vil si i tolv år – har jeg og mine brødre ikke tatt guvernørens brød.

Men de tidligere guvernørene krevde fra folket brød og vin, i tillegg til førti sekler sølv; også deres tjenere hersket over folket. Jeg gjorde imidlertid ikke slik, av frykt for Gud.

Ja, jeg fortsatte også arbeidet med denne muren, og vi kjøpte ikke noe land, for alle mine tjenere ble samlet til arbeidet.

Ved mitt bord satt i tillegg hundre og femti jøder og ledere, samt de som kom til oss blant hedningene som omga oss.

Det som daglig ble tilberedt for meg, var en okse og seks utvalgte sauer, også fugler, og hver tiende dag ble det lagt fram et utvalg av vin. Likevel tok jeg ikke guvernørens brød for alt dette, fordi trelldommen var tung over folket.

Husk meg, min Gud, til det gode, etter alt jeg har gjort for dette folket.