Og da folket klaget, var det til Herrens misnøye; Herren hørte det, og hans vrede ble vekket. Herrens ild brant blant dem og fortærte de som var ytterst i leiren.

Og folket ropte til Moses, og da Moses bad til Herren, ble ilden slukket.

Han kalte stedet Taberah, fordi Herrens ild brant blant dem.

Og den blandede mengden blant dem begynte å lengte etter kjøtt, og Israels barn gråt igjen og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'

Vi husker fisken som vi spiste i Egypt, da den var rikelig; agurker, meloner, purre, løk og hvitløk.

Men nå er våre sjeler uttørket; det vi ser for oss, er kun dette manna.

Mannaen var som korianderfrø, og dens farge minnet om bdelliums farge.

Folket gikk omkring og samlet den, malte den i møller eller knuste den i en morter, stekte den i panner og lagde kaker av den; smaken var som smaken av fersk olje.

Når daupen falt over leiren om natten, falt mannaen på den.

Da hørte Moses folket gråte i sine familier, hver mann ved inngangen til sitt telt, og Herrens vrede ble svært oppvåket; Moses ble også misfornøyd.

Moses sa til Herren: 'Hvorfor har du påført din tjener dette? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde hos deg, slik at du legger hele folkets byrde på meg?'

Har jeg unnfanget alt dette folket? Har jeg født dem, slik at du skal si til meg: Bær dem nær deg, som en ammefar bærer sitt ammende barn til det landet du sverget til deres fedre?

Hvor skal jeg få kjøtt til å gi alt dette folket? For de gråter til meg og sier: 'Gi oss kjøtt, så vi kan spise!'

Jeg kan ikke bære alt dette folket alene, for det er altfor tungt for meg.

Og om du behandler meg slik, så ta mitt liv med en gang, om jeg har funnet nåde i dine øyne; la meg ikke få se min elendighet.

Herren sa til Moses: 'Samle til meg sytti av Israels eldste, de du vet er folkets ledere, og før dem til forsamlingens telt, så de kan stå der sammen med deg.'

Jeg skal komme ned og tale med deg der, og overføre en del av den ånd som hviler over deg til dem. De skal bære folkets byrde sammen med deg, slik at du ikke trenger å bære den alene.

Si til folket: 'Helliggjør dere til i morgen, for da skal dere spise kjøtt. Dere har grått for Herren og sagt: Hvem skal gi oss kjøtt å spise? Det var godt for oss i Egypt, og derfor vil Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.'

Dere skal ikke spise det for bare én dag, to dager, fem dager, ti dager eller tjue dager;

men i en hel måned, inntil det stinker ved neseborene deres og blir motbydelig for dere, fordi dere har foraktet Herren blant dere og grått for ham, og sagt: 'Hvorfor forlot vi Egypt?'

Moses sa: 'Folket hos meg er seks hundre tusen fotfolk, og du har sagt: Jeg skal gi dem kjøtt, så de kan spise i en hel måned.'

Skal flokkene og hjordene slaktes for å mette dem? Eller skal all havets fisk samles for å mette dem?

Herren sa til Moses: 'Har Herrens hånd blitt kort? Nå skal du se om mitt ord vil gå i oppfyllelse med deg eller ikke.'

Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord. Han samlet de sytti eldste av folket og satte dem rundt teltet.

Herrens skyer kom ned, og han talte til Moses. Han tok en del av den ånd som hvilte over Moses og la den på de sytti eldste. Da ånden senket seg på dem, profeterte de uten opphold.

Men to menn forble igjen i leiren; den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden hvilte også over dem, selv om de stod skrevet blant de utvalgte, men de dro ikke ut til teltet – de profeterte midt i leiren.

En ung mann løp og fortalte Moses: 'Eldad og Medad profeterer midt i leiren.'

Joshua, Nuns sønn og Moses tjener, en av hans unge menn, svarte: 'Min herre Moses, forby dem.'

Moses sa til ham: 'Misunner du meg for min skyld? Ville jeg at alle Herrens folk var profeter, og at Herren la sin ånd over dem!'

Moses førte ham inn i leiren, sammen med Israels eldste.

En vind steg opp fra Herren og førte vaktler fra havet, som falt ned rundt leiren – omtrent en dags reise på den ene siden og en dags reise på den andre, rundt hele leiren, og de lå to alen høyt over jordens overflate.

Folket sto opp hele den dagen, natten og den neste dagen, og samlet vaktler. Den som samlet minst, fikk ti homer, og de fordelte dem utover hele leiren.

Mens kjøttet fortsatt var mellom tennene deres, før det var tygd, ble Herrens vrede vekket mot folket, og Herren rammet dem med en meget stor pest.

Han kalte stedet Kibrothhattaavah, fordi der ble de som lengtet etter kjøtt, begravet.

Folket reiste fra Kibrothhattaavah til Hazeroth og slo seg til ro i Hazeroth.