Da kong Arad, en kananeer som bodde i sør, hørte at Israel kom forbi speidernes vei, gikk han til angrep mot Israel og tok noen av dem til fange.

Israel avla en ed til HERREN og sa: «Om du virkelig vil overgi dette folket i min hånd, skal jeg fullstendig ødelegge byene deres.»

HERREN lyttet til israelske bønner og overgav kananeerne, som han fullstendig utslettet sammen med byene deres. Derfor ble stedet kalt Hormah.

De drog fra fjellet Hor langs Rødehavsveien for å omgå Edoms land, og folket ble svært motløse på grunn av den lange reisen.

Folket talte imot Gud og Moses: «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Det er verken brød eller vann, og vi forakter dette mager-brødet.»

HERREN sendte ildfulle slanger blant dem, som bet folket, og mange israelitter omkom.

Da kom folket til Moses og sa: «Vi har syndet, for vi har talt imot HERREN og deg. Be til HERREN om å fjerne slangene fra oss.» Moses bad for folket.

HERREN sa til Moses: «Lag en ildslange og hev den opp på en stang, så skal enhver som blir bitt og ser på den, leve.»

Moses laget en kobberslange og satte den på en stang, og det skjedde at enhver som var blitt bitt og så på kobberslangen, overlevde.

Israel reiste videre og slo leir i Oboth.

Fra Oboth drog de videre og slo leir ved Ijeabarim, i ørkenen foran Moab, på veien mot soloppgangen.

Derfra dro de videre og slo leir i Zared-dalen.

Videre dro de og slo leir på den andre siden av Arnon, i ørkenen som strekker seg ut fra amoréernes kyster. For Arnon markerer grensen til Moab, mellom Moab og amoréerne.

Derfor står det skrevet i HERRENS krigsbok: «Det han gjorde ved Rødehavet og ved Arnons bekker,

og ved den bekkenstrømmen som renner ned til ars bolig og langs Moabs grense.»

Derfra dro de til Beer, den brønnen HERREN hadde omtalt for Moses: «Samle folket, så skal jeg gi dere vann.»

Da sang Israel denne lovsangen: «Oppstå, brønn, og la din sang høres!»

Høvdingene i folket gravde brønnen, de adelige gravde den etter lovgiverens anvisning med sine staver. Så dro de fra ørkenen til Mattanah.

Fra Mattanah til Nahaliel, og derfra til Bamoth.

Fra Bamoth i dalen, som ligger i Moabs land, til toppen av Pisgah, som vender mot Jeshimon.

Israel sendte budbringere til Sihon, amoréernes konge, og sa:

«La oss passere gjennom ditt land. Vi vil ikke gå inn på markene eller vingårdene, og vi vil ikke drikke av brønnens vann. Vi skal holde oss til kongens hovedvei til vi har passert dine grenser.»

Men Sihon ville ikke la Israel krysse grensen sin. Han samlet derfor alle sine folk og dro ut imot Israel i ørkenen, nådde Jahaz og kjempet mot dem.

Israel slo Sihon med sverdet og ervervet hans land, fra Arnon til Jabbok, helt til ammonittenes grenser, ettersom deres grense var sterk.

Israel tok alle disse byene, og bosatte seg i alle amoréernes byer, i Heshbon og i alle de omkringliggende bygdene.

For Heshbon var byen til Sihon, amoréernes konge, som hadde kjempet mot den tidligere Moabs konge og tatt fra ham alt land helt til Arnon.

Derfor sier vise ord: «Kom inn i Heshbon, la Sihons by bygges opp og forberedes.»

For en ild har tent seg fra Heshbon, en flamme fra Sihons by, som har slukt Ar i Moab og herskerne over de høylandske stedene ved Arnon.

Ve deg, Moab! Du er ødelagt, du, Kemos folk! Han har gitt de etterlatte sønnene og døtrene sine i fangenskap til Sihon, amoréernes konge.

Vi har angrepet dem; Heshbon er lagt øde helt til Dibon, og vi har herjet dem helt til Nophah, som strekker seg til Medeba.

Slik bosatte Israel seg i amoréernes land.

Moses sendte speidere til Jaazer, og de tok byene der og drev ut amoréerne som bodde der.

De vendte deretter om og gikk oppover Bashan-veien, da dro Og, Bashans konge, ut mot dem med hele sitt folk for å kjempe ved Edrei.

HERREN sa til Moses: «Frykt ham ikke, for jeg har overgitt ham, hans folk og hans land i din hånd. Du skal gjøre ham mot på samme måte som du gjorde med Sihon, amoréernes konge, som bodde i Heshbon.»

De slo ham, hans sønner og alle hans folk, helt til ingen levde igjen av dem, og tok hans land i besittelse.