Hva skal vi da si om Abraham, vår far, når det gjelder hans liv i det legemlige?

For hvis Abraham ble rettferdiggjort ved sine gjerninger, ville han hatt grunn til å prise seg selv – men ikke for Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde på Gud, og det ble regnet som rettferdighet for ham.

Men den som handler, mottar ikke en belønning som en gave av nåde, men en som en forpliktelse.

Men den som ikke handler ved egne gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør de ugudelige, får sin tro regnet som rettferdighet.

På samme måte beskriver David velsignelsen for den mann til hvem Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger,

han sier: «Salige er de som får sine ugjerninger tilgitt og sine synder dekket.»

Salig er den mann for hvem Herren ikke regner synd.

Kommer da denne velsignelsen kun til dem som er omskåret, eller også til de uomskårne? For vi sier at troen ble regnet som rettferdighet for Abraham.

Hvordan ble det da regnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Det ble ikke regnet i omskjæringen, men mens han var uomskåret.

Og han mottok omskjæringstegnet, et segl for den rettferdigheten som troen ga ham allerede da han var uomskåret, for at han skulle bli far til alle dem som tror, selv om de er uomskårne, slik at rettferdighet også kan tilregnes dem:

Og han blir far for dem som ikke bare er blant de omskjårne, men også følger den troen til vår far Abraham, slik han hadde den da han var uomskåret.

For løftet om at han skulle bli verdens arving ble ikke gitt til Abraham eller hans etterkommere gjennom loven, men gjennom den rettferdighet som kommer av tro.

For om de som tilhører loven skal være arvinger, oppheves troen, og løftet får ingen virkning.

For loven vekker sinne: der det ikke finnes noen lov, finnes det heller ingen overtredelse.

Derfor er det gjennom tro, slik at det kan skje ved nåde, for at løftet skal være sikkert for alle etterkommere, ikke bare for dem som tilhører loven, men også for dem som følger troen til Abraham, som er vår felles far,

som det står skrevet: «Jeg har gjort deg til en far for mange nasjoner,» for den han trodde på, nemlig Gud, som vekker de døde til live og kaller ting som ikke er, til det som er.

Den som, mot alle odds, trodde på håp for å bli far til mange nasjoner, i samsvar med det som er sagt: «Så skal ditt folk bli.»

Og han var ikke svak i troen; han lot ikke sin egen, nå døde kropp, da han var omtrent hundre år gammel, eller det livløse i Saras livmor stoppe ham.

Han vaklet ikke på grunn av vantro mot Guds løfte, men var sterk i tro og æret Gud.

Og han var fullt overbevist om at det han hadde lovet, også kunne han fullføre.

Derfor ble det tilregnet ham som rettferdighet.

Likevel ble det ikke skrevet for kun hans skyld at det skulle tilregnes ham,

men også for oss, til hvem det vil bli tilregnet, dersom vi tror på ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra de døde;

han, som ble ofret for våre overtredelser og gjenoppstått for vår rettferdiggjørelse.