For vi vet at dersom vårt jordiske hus, dette teltet, brytes ned, har vi en bygning fra Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene.

For i dette sukker vi og lengter inderlig etter å få iføre oss vår bolig fra himmelen,

slik at vi, når vi er blitt ikledd, ikke skal bli funnet nakne.

For vi som er i dette teltet sukker i vår byrde. Det er ikke slik at vi ønsker å bli avkledd, men heller å bli videre ikledd, slik at det dødelige kan bli oppslukt av livet.

Den som har forberedt oss nettopp til dette, er Gud, som også har gitt oss Ånden som pant.

Derfor er vi alltid ved godt mot, og vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.

For vi vandrer ved tro og ikke ved det som sees.

Ja, vi har godt mot og ønsker heller å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.

Derfor setter vi vår ære i, enten vi er hjemme eller borte, å være til behag for ham.

For vi må alle tre fram for Kristi domstol, slik at enhver kan få igjen etter det han har gjort i kroppen, enten godt eller ondt.

Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å overbevise mennesker; men vi er åpenbare for Gud, og jeg håper vi også er åpenbare for deres samvittighet.

For vi anbefaler oss ikke igjen for dere, men gir dere en anledning til å rose dere på våre vegne; slik at dere kan ha noe å svare dem som roser seg av det ytre og ikke i hjertet.

For enten vi er fra forstanden, så er det for Gud; eller om vi er ved sans og samling, er det for deres skyld.

For Kristi kjærlighet driver oss, idet vi har gjort denne slutningen: At dersom én døde for alle, da har derfor alle dødd.

Og han døde for alle, slik at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp igjen for dem.

Derfor kjenner vi fra nå av ikke noe menneske etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi ham nå ikke lenger slik.

Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning; det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.

Men alt dette kommer fra Gud som har forlikt oss med seg selv gjennom Jesus Kristus, og gitt oss forlikelsens tjeneste.

Det vil si at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, idet han ikke tilregnet dem deres overtredelser, og han har betrodd oss ordet om forlikelsen.

Vi er altså sendebud for Kristus, som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forlike med Gud!

For han som ikke kjente til synd, har han gjort til synd for oss, for at vi skulle bli rettferdige for Gud i ham.