Da vi var blitt berget, fikk vi vite at øya het Malta.

Folket der viste oss usedvanlig stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av det regnet som falt, og på grunn av kulden.

Og da Paulus samlet en bunt med kvister og la dem på bålet, kom en giftslange ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans.

Da de innfødte så giftslangen henge på hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er sikkert en morder, som rettferdigheten ikke lar leve, selv om han har unnsluppet havet.»

Men Paulus ristet slangen av seg inn i ilden og tok ingen skade av det.

De ventet at han skulle hovne opp, eller plutselig falle død om; men etter at de hadde ventet lenge og så at ingenting farlig skjedde ham, forandret de mening og sa at han var en gud.

Området nær stedet tilhørte øyas fremste mann, som het Publius. Han tok imot oss og ga oss vennlig husly i tre dager.

Og det hendte seg at faren til Publius lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba og la hendene på ham, og helbredet ham.

Etter at dette hadde skjedd, kom også de andre på øya som hadde sykdommer, og ble helbredet.

De viste oss også stor ære på mange måter, og da vi skulle seile videre utstyrte de oss med det vi trengte.

Etter tre måneder drog vi av sted med et skip fra Alexandria som hadde overvintret på øya. Skipet hadde tvillingbrødrene Castor og Pollux som skipsmerke.

Vi kom i land i Syrakus og ble der i tre dager.

Derfra seilte vi rundt og kom fram til Regium. Dagen etter begynte det å blåse sønnavind; og den neste dagen kom vi til Puteoli.

Der fant vi brødre, og de ba oss bli der hos dem i sju dager; og slik fortsatte vi reisen mot Roma.

Da brødrene derfra hørte om oss, kom de ut til oss helt til Forum Appii og De tre vertshusene. Paulus takket Gud da han så dem, og fattet mot.

Da vi kom til Roma, overgav høvedsmannen fangene til den øverste offiseren hos keisergarden; men Paulus fikk lov til å bo for seg selv, med en soldat som voktet ham.

Det hendte at Paulus, etter tre dager, kalte sammen lederne for jødene, og da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe galt mot folket eller våre fedres skikker, ble jeg likevel fengslet i Jerusalem og overgitt i romernes hender.

Etter at romerne hadde forhørt meg, ville de løslate meg, for de fant ikke grunn til dødsdom.

Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.

Derfor har jeg bedt om å få se dere og tale med dere; for jeg bærer denne lenken for Israels håps skyld.»

De svarte ham: «Vi har verken mottatt brev fra Judea om deg, eller hørt noen av brødrene som er kommet derfra si noe ondt om deg.

Men vi ønsker å høre dine tanker; for vi vet at denne sekten overalt møter motstand.»

Så satte de en dag for å møte ham, og det kom mange til ham i hans bolig. Og han forklarte og vitnet om Guds rike, og forsøkte fra morgen til kveld å overbevise dem om Jesus ut fra Moseloven og profetene.

Noen ble overbevist av det han sa, men andre trodde ikke.

Og da de ikke kunne bli enige seg imellom, gikk de bort, etter at Paulus hadde sagt dette siste: «Rett talte Den Hellige Ånd til våre fedre ved profeten Jesaja,

da han sa: 'Gå til dette folk og si: Dere skal høre og høre, men ikke forstå; dere skal se og se, men likevel ikke oppfatte;

for dette folkets hjerte er blitt sløvet, ørene deres er blitt tunghørte, og øynene deres har de lukket, så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og ikke vende om, så jeg kunne få helbrede dem.'»

«Derfor skal dere vite at Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de vil høre.»

Og da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og diskuterte mye seg imellom.

Paulus ble boende i to hele år i det huset han hadde leid, og han tok imot alle som kom til ham,

og forkynte Guds rike, og lærte om Herren Jesus Kristus med stor frimodighet, uten at noen hindret ham.