Så, etter fjorten år, dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas og tok også Titus med meg.

Og jeg dro dit opp på grunn av en åpenbaring og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men privat overfor dem som var ansett, for at jeg ikke på noen måte skulle løpe eller hadde løpt forgjeves.

Men ikke engang Titus, som var sammen med meg og var greker, ble tvunget til å bli omskåret.

Dette på grunn av falske brødre som i hemmelighet ble innsneket, som kom ubemerket inn for å spionere ut den friheten vi har i Kristus Jesus, slik at de kunne føre oss inn under slaveri.

Men ikke engang et øyeblikk ga vi etter eller underkastet oss dem, for at evangeliets sannhet skulle bli stående hos dere.

Når det gjelder dem som ble regnet for å være noe (hva de enn var, betyr ingenting for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk) – disse som var ansett la ikke noe til for meg.

Tvert imot, da de så at evangeliet til de uomskårne var betrodd meg, slik evangeliet til de omskårne var betrodd Peter –

for han som virket kraftfullt i Peter til aposteltjenesten blant de omskårne, virket også kraftfullt i meg for hedningene –

og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble regnet som søyler, forstod den nåde som var gitt meg, ga de meg og Barnabas sin høyre hånd til fellesskap, slik at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.

Bare ønsket de at vi skulle huske på de fattige, nettopp det jeg også ivrig har forsøkt å gjøre.

Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.

For før det kom noen fra Jakob, pleide han å spise sammen med hedningene, men da disse dukket opp, trakk han seg tilbake og holdt seg adskilt, fordi han fryktet dem som hørte til de omskårne.

De andre jødene spilte også hyklersk skuespill sammen med ham, slik at til og med Barnabas ble revet med av dette hykleriet deres.

Men da jeg så at de ikke vandret rett i samsvar med evangeliets sannhet, sa jeg til Peter i alles nærvær: «Hvis du, som er jøde, lever som hedningene gjør, og ikke som jødene, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve på jødisk vis?»

Vi som av fødsel er jøder, og ikke hedninger som er syndere,

vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus. Derfor har også vi satt vår tro på Kristus Jesus, slik at vi skulle bli rettferdiggjort av tro på Kristus og ikke av lovgjerninger; for av lovgjerninger skal intet menneske bli rettferdiggjort.

Men hvis også vi, mens vi søker å bli rettferdiggjort ved Kristus, selv blir funnet som syndere, er da Kristus en tjener for synden? På ingen måte!

For hvis jeg bygger opp igjen det jeg selv har revet ned, gjør jeg meg selv til en lovbryter.

For jeg har ved loven dødd bort fra loven, for at jeg skal leve for Gud.

Jeg er korsfestet med Kristus. Likevel lever jeg, men ikke lenger jeg selv, men Kristus lever i meg; og det livet jeg nå lever i kjødet, lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.

Jeg forkaster ikke Guds nåde; for hvis rettferdighet kommer ved loven, da er Kristus død forgjeves.