Derfor, hellige brødre, dere som har del i det himmelske kall: Vend blikket mot apostelen og øverstepresten for vår bekjennelse, Kristus Jesus.

Han var trofast mot ham som innsatte ham, slik også Moses var trofast i hele Guds hus.

For han er aktet verdig til større herlighet enn Moses, slik som den som bygger huset har større ære enn huset selv.

For hvert hus er bygget av noen, men han som har bygget alle ting, er Gud.

Og Moses var virkelig trofast som tjener i hele Guds hus, til vitnesbyrd om det som senere skulle forkynnes.

Men Kristus er trofast som Sønn over sitt eget hus. Hans hus er vi, dersom vi holder fast på frimodigheten og den gledelige forventningen, urokkelig helt til enden.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier: «I dag, om dere hører hans røst,

så forherd ikke deres hjerter, som ved opprøret på fristelsens dag i ørkenen,

der deres fedre satte meg på prøve, prøvde meg, og fikk se mine gjerninger i førti år.»

Derfor ble jeg vred på denne slekten og sa: «De farer alltid vill i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.»

Så jeg sverget i min vrede: «De skal ikke komme inn til min hvile.»

Se da til, brødre, at det ikke finnes noen blant dere med et ondt og vantro hjerte, som fører dere bort fra den levende Gud.

Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», slik at ingen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag.

For vi har fått delaktighet med Kristus, dersom vi holder fast helt til enden på den trygghet vi hadde fra begynnelsen.

Idet det sies: «I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter, som ved opprøret.»

For noen, etter at de hadde hørt det, gjorde opprør, men ikke alle som kom ut fra Egypt ved Moses.

Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?

Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke til dem som var ulydige og ikke hadde trodd?

Slik ser vi altså at det var på grunn av vantro at de ikke kunne komme inn.