For denne Melkisedek, konge i Salem, prest for Den Høyeste Gud, som møtte Abraham da han kom tilbake etter seieren over kongene, og velsignet ham,

til ham ga Abraham også tiende av alt. Hans navn betyr først «rettferdighetens konge», og deretter også «Salems konge», det vil si «fredens konge».

Han er uten far, uten mor, uten slektstavle, har verken begynnelse på dager eller ende på liv, men gjort lik Guds Sønn, og forblir prest til evig tid.

Tenk da hvor stor denne mannen var, som til og med patriarken Abraham ga tiende av krigsbyttet til.

De av Levis sønner som har presteembetet, har etter loven en befaling om å ta tiende av folket—det vil si av sine brødre—selv om også disse er kommet fra Abrahams lend.

Men denne, som ikke har sin ætt fra dem, mottok tiende av Abraham og velsignet den som hadde fått løftene.

Og uten all motsigelse blir alltid den mindre velsignet av den som er større.

Og her mottar dødelige mennesker tiende, men der er det én som mottar dem, én hvor det vitnes at han lever.

Og, så å si, Levi som selv mottar tiende, betalte tiende gjennom Abraham.

For Levi var ennå i sin fars lend da Melkisedek møtte ham.

Hvis derfor fullkommenhet kunne oppnås gjennom det levittiske prestedømmet (for under det mottok folket loven), hvilken ytterligere behov var det da for at en annen prest skulle stå fram, etter Melkisedeks ordning, og ikke bli kalt etter Arons ordning?

For når prestedømmet blir endret, må det nødvendigvis også bli en endring av loven.

For han som dette blir sagt om, hører til en annen stamme, hvorfra ingen har gjort tjeneste ved alteret.

For det er klart at vår Herre har sin opprinnelse fra Juda stamme, om hvilken stamme Moses ikke har sagt noe om prestedømme.

Og det er enda tydeligere fordi det, etter Melkisedeks likhet, står fram en annen prest,

som ikke er blitt prest etter et legemlig buds lov, men etter kraften i et uforgjengelig liv.

For han vitner: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.»

For det skjer virkelig en opphevelse av det tidligere budet, på grunn av dets svakhet og ubrukelighet.

For loven gjorde ingenting fullkomment, men et bedre håp blir ført inn, og ved det nærmer vi oss Gud.

Og så sant som han ikke ble innsatt til prest uten ed—

for de tidligere prestene ble innsatt uten ed, men han ble innsatt med en ed av ham som sa til ham: «Herren har sverget og skal ikke angre: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning»—

så mye bedre er også den pakten som Jesus er blitt garantist for.

Og disse tidligere prestene ble mange, fordi døden hindret dem fra å fortsette.

Men han har et uforanderlig prestedømme, fordi han lever for alltid.

Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud gjennom ham, siden han alltid lever og går i forbønn for dem.

For en slik yppersteprest var nødvendig for oss—hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere, og opphøyet over himlene,

som ikke har behov, slik som andre yppersteprester, for daglig å bære fram ofre, først for sine egne synder og så for folkets synder. For dette gjorde han én gang for alle, da han ofret seg selv.

For loven innsatte yppersteprester som hadde svakheter, men edens ord, som kom etter loven, innsatte Sønnen, som er fullkommen for evig.