Og han sa også til sine disipler: «Det var en rik mann som hadde en forvalter, og denne ble anklaget overfor ham for å ha sløst bort hans eiendom.

Og han kalte ham til seg og sa til ham: Hva er det jeg hører om deg? Gi nå regnskap for din forvaltning, for du kan ikke lenger være min forvalter.

Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre nå når min herre tar forvaltningen fra meg? Å grave klarer jeg ikke, og å tigge skammer jeg meg over.

Nå vet jeg hva jeg skal gjøre, slik at folk vil ta imot meg i sine hus når jeg blir satt ut av forvaltningen.

Så tilkalte han hver enkelt av sin herres skyldnere og sa til den første: Hvor mye skylder du min herre?

Og han svarte: Hundre fat olje. Da sa han til ham: Ta regningen din, sett deg fort ned, og skriv femti.

Så sa han til en annen: Og hvor mye skylder du? Han svarte: Hundre mål hvete. Han sa til ham: Ta regningen din og skriv åtti.

Og herren roste den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt; for denne verdens barn handler klokere mot sin egen slekt enn lysets barn.

Og jeg sier dere: Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon, slik at de kan ta imot dere i evige boliger når pengene tar slutt.

Den som er trofast i småting, er også trofast i større ting; og den som er urettferdig i småting, er også urettferdig i større ting.

Hvis dere da ikke har vist trofasthet med den urettferdige mammon, hvem kan da betro dere de sanne rikdommene?

Og dersom dere ikke har vært tro med det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere det som er deres eget?

Ingen tjener kan tjene to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.»

Fariseerne, som var pengekjære, hørte alt dette, og gjorde narr av ham.

Og han sa til dem: «Dere er slike som rettferdiggjør dere selv i menneskers øyne, men Gud kjenner deres hjerter; for det som blir æret høyt blant menneskene, er en styggedom i Guds øyne.

Loven og profetene varte til Johannes; fra den tid av blir Guds rike forkynt, og alle trenger seg inn i det.

Men det er lettere for himmelen og jorden å forgå, enn at en eneste tøddel av loven faller bort.

Enhver som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og kostelig lin, og levde hver dag i luksus og glede.

Og det lå en fattig mann ved navn Lasarus ved hans port, full av sår.

Og han lengtet etter å få spise seg mett av smulene som falt fra den rike mannens bord, og hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så hendte det at den fattige døde og ble båret av englene til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet.

Og i dødsriket slo han øynene opp mens han led pine og så Abraham langt borte, og Lasarus ved hans side.

Og han ropte: Far Abraham, ha barmhjertighet med meg, og send Lasarus, slik at han kan dyppe fingertuppen i vann og kjøle min tunge, for jeg pines i denne flammen!

Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine gode ting i din levetid, og Lasarus på samme måte det onde; men nå blir han trøstet, og du lider pine.

Og dessuten er det et stort svelg mellom oss og dere, slik at de som vil gå herfra over til dere, ikke kan det; og heller ikke kan noen komme fra der dere er, over til oss.

Da sa han: Da ber jeg deg, far, at du sender ham til min fars hus.

For jeg har fem brødre; la ham advare dem, så ikke de også kommer til dette pinefulle stedet.

Abraham sa til ham: De har Moses og profetene — la dem høre på dem.

Og han svarte: Nei, far Abraham; hvis bare noen kommer til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Men Abraham sa til ham: Hvis de ikke hører på Moses og profetene, kommer de heller ikke til å la seg overbevise selv om noen står opp fra de døde.»