Og det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

Denne første innskrivningen fant sted da Kvirinius var landshøvding i Syria.

Og alle dro avsted for å la seg innskrive, hver til sin egen by.

Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt.

Han dro dit for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede hustru, som var med barn.

Og det skjedde mens de var der, at tiden kom da hun skulle føde.

Og hun fødte sin førstefødte sønn, svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var plass til dem i herberget.

I det samme området var det noen hyrder ute på marken som holdt vakt over flokken sin om natten.

Og se, en Herrens engel sto foran dem, og Herrens herlighet lyste rundt dem, og de ble grepet av stor frykt.

Men engelen sa til dem: «Vær ikke redde! For se, jeg forkynner dere en stor glede som skal være for hele folket.

I dag er deres frelser født, i Davids by; han er Kristus, Herren.

Og dette skal være tegnet for dere: Dere skal finne barnet svøpt og liggende i en krybbe.»

Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa:

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, god vilje mot menneskene!»

Og det skjedde da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa hyrdene til hverandre: «La oss nå gå rett til Betlehem og se det som har hendt, som Herren har kunngjort for oss.»

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og barnet som lå i krybben.

Da de hadde sett det, gjorde de kjent det ordet som var blitt sagt til dem om dette barnet.

Og alle som hørte det, undret seg over det hyrdene fortalte dem.

Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte.

Hyrdene vendte tilbake, mens de æret og lovpriste Gud for alt de hadde hørt og sett, slik som det var blitt sagt til dem.

Da åtte dager var gått og barnet skulle omskjæres, fikk han navnet JESUS, det navnet som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Og da tiden for deres renselse var fullført, etter Moseloven, tok de ham med opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren,

som det står skrevet i Herrens lov: «Hvert guttebarn som åpner mors liv, skal helliges Herren.»

Og de kom for å bære fram et offer, slik det står i Herrens lov: «et par turtelduer eller to unge duer.»

Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon. Denne mannen var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.

Det var blitt åpenbart ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Kristus.

Drevet av Ånden kom han inn i tempelet; og da foreldrene bar inn barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken i loven krevde,

tok han barnet opp i armene sine, velsignet Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord.

For mine øyne har sett din frelse,

som du har gjort klar for alle folks øyne,

et lys til åpenbaring for folkeslagene, og til ære for ditt folk Israel.»

Og Josef og barnets mor undret seg over det som ble sagt om ham.

Og Simeon velsignet dem og sa til Maria, hans mor: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt.

Ja, også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.»

Det var også en profetinne der, Anna, datter av Fanuel, av Asers stamme. Hun var langt oppe i årene og hadde levd syv år med sin mann etter sin jomfrustand,

og nå var hun en enke på åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn, natt og dag.

Hun kom til i samme stund og takket Gud, og hun talte om barnet til alle som ventet på Jerusalems forløsning.

Når de hadde fullført alt det Herrens lov krever, vendte de tilbake til Galilea, til sin egen by Nasaret.

Og barnet vokste og ble sterk i ånden, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Foreldrene hans dro hvert år til Jerusalem ved påskehøytiden.