Paulus og Timoteus, Jesu Kristi tjenere, hilser alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmennene og diakonene:

Nåde være med dere, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

Jeg takker min Gud hver gang jeg tenker på dere,

og alltid ber jeg for dere alle med glede i hver eneste bønn,

på grunn av fellesskapet deres i evangeliet fra den første dag og fram til nå.

Og jeg er trygg på nettopp dette, at han som har begynt en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.

Det er rett for meg å føle slik for dere alle, for jeg har dere i hjertet mitt, da dere alle er delaktige med meg i nåden, både i mine lenker og i forsvaret og stadfestelsen av evangeliet.

For Gud er mitt vitne, hvordan jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi inderlige kjærlighet.

Og dette ber jeg om: at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt,

slik at dere kan prøve hva som er det beste, og kan stå rene og ulastelige frem til Kristi dag,

fylt med rettferdighetens frukt, som kommer ved Jesus Kristus, til Guds ære og pris.

Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, snarere har bidratt til evangeliets fremgang,

slik at mine lenker for Kristi skyld er blitt kjent i hele borgen og blant alle andre.

Og de fleste av søsknene i Herren har gjennom mine lenker fått større tillit og er nå mye dristigere til å forkynne Ordet uten frykt.

Noen forkynner Kristus av misunnelse og strid, men andre av god vilje:

De førstnevnte forkynner Kristus av stridslyst, ikke av rene motiver, men tenker å legge trengsel til mine lenker.

De sistnevnte gjør det av kjærlighet, fordi de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet.

Hva betyr så det? Kristus blir uansett forkynt, enten det er med baktanker eller i sannhet, og jeg gleder meg over dette, ja, jeg skal fortsette å glede meg.

For jeg vet at dette gjennom deres bønner og Jesu Kristi Ånds hjelp skal føre til min utfrielse.

Dette er min inderlige lengsel og mitt håp, at jeg ikke skal skamme meg over noe, men at Kristus nå, som alltid før, med all frimodighet skal bli æret i min kropp, enten ved liv eller ved død.

For for meg er livet Kristus, og døden en vinning.

Men hvis jeg skal fortsette å leve i kroppen, betyr det frukt i arbeidet mitt. Likevel vet jeg ikke hva jeg skal velge.

Jeg er hardt presset fra begge sider, jeg ønsker å bryte opp og være sammen med Kristus, noe som er mye bedre.

Men det å bli værende i kroppen er mer nødvendig for deres skyld.

Og da jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli værende og bli hos dere alle til fremgang og glede i troen,

slik at dere skal ha rikelig grunn til å glede dere i Kristus Jesus ved at jeg på nytt kommer til dere.

Pass bare på at dere lever et liv verdig Kristi evangelium, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan høre at dere står fast i én ånd, at dere med én sjel kjemper sammen for troskap mot evangeliet,

uten å bli skremt av motstanderne deres. Dette er for dem et klart tegn på fortapelse, men for dere et tegn på frelse, og det fra Gud.

For det er gitt dere av nåde for Kristi skyld, ikke bare å tro på ham, men også å lide for hans skyld.

Dere står i den samme kampen som dere så jeg hadde, og som dere nå hører at jeg fortsatt har.