Hva skal vi da si at Abraham, vår far etter kjødet, fant?

For dersom Abraham var blitt rettferdiggjort ved gjerninger, da hadde han noe å rose seg av, men ikke overfor Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

For den som arbeider, regnes lønnen ikke som nåde, men som noe han har til gode.

Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, hans tro blir regnet som rettferdighet.

Slik priser også David det mennesket salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt, og som har fått sine synder skjult.

Salig er det menneske som Herren ikke tilregner synd.

Kommer denne saligprisning da bare over de omskårne, eller også over de uomskårne? Vi sier jo at tro ble tilregnet Abraham til rettferdighet.

Hvordan ble den da tilregnet? Da han var omskåret, eller uomskåret? Ikke som omskåret, men da han var uomskåret!

Og han fikk omskjærelsen som et tegn, et segl på den rettferdighet av troen som han hadde da han ennå var uomskåret. Slik skulle han bli far til alle dem som tror uten å være omskåret, for at rettferdighet skal tilregnes også dem,

og far til dem som tilhører omskjærelsen; ikke bare dem som er omskåret, men også de som følger i sporene av vår far Abrahams tro, den tro han hadde mens han ennå var uomskåret.

For det var ikke gjennom loven løftet ble gitt til Abraham eller hans ætt at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet.

For dersom de som holder loven er arvinger, da er troen gjort til intet, og løftet satt ut av kraft.

For loven virker vrede. Men der det ikke finnes noen lov, finnes det heller ikke noe lovbrudd.

Derfor er det av tro, så det kan være av nåde, for at løftet kan stå fast for hele ætten; ikke bare for den som har loven, men også for den som deler Abrahams tro, han som er far til oss alle.

Som det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag — foran Gud, ham som han trodde på, som gir liv til de døde og kaller på det som ikke er, som om det var.

Han trodde mot håp med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.

Og siden hans tro ikke var svak, tok han ikke hensyn til at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller til Saras døde morsliv.

Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære.

Han var fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, var han også i stand til å gjøre.

Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham;

også for vår skyld, vi som skal få troen tilregnet til rettferdighet, vi som tror på ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra de døde.

Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse.