Det var en mann fra Ramatajim-Zofim, i Efraims fjell, som het Elkana. Han var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Zuf, en efraimitt.

Han hadde to koner; den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.

Denne mannen dro hvert år fra byen sin for å tilbe og ofre til Herren over hærskarene i Sjilo. Der var Eli's to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.

Når Elkana ofret, ga han deler til Peninna, hans kone, og til alle hennes sønner og døtre.

Men til Hanna ga han en ekstra rik del, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde stengt hennes livmor.

Hennes rival plaget henne på grunn av dette og gjorde henne urolig, fordi Herren hadde stengt hennes livmor.

Slik skjedde det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, ertet Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.

Da sa Elkana, hennes mann, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte sorgfullt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?"

Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Presten Eli satt på en stol ved dørstolpen til Herrens tempel.

Hun var i dyp sjelenød, ba til Herren og gråt bittert.

Hun lovet en pakt og sa: "Herren over hærskarene, dersom du ser din tjenestekvinnes nød, husker meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans dager, og det skal ikke komme barberkniv på hans hode."

Mens hun ba lenge for Herren, la Eli merke til hennes lepper.

Hanna ba i sitt hjerte; bare leppene beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var beruset.

Eli sa til henne: "Hvor lenge vil du være beruset? Bli kvitt vinen din!"

Hanna svarte: "Nei, min herre, jeg er en kvinne som er full av sorg. Jeg har ikke drukket vin eller sterk drikk, men har utøst min sjel for Herren.

Ikke regn din tjenestekvinne som en av Belials døtre, for ut av stor sorg og urolighet har jeg talt inntil nå."

Da svarte Eli og sa: "Gå i fred, og Israels Gud gi deg det du har bedt om."

Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger trist.

De sto opp tidlig om morgenen og tilba Herren. Deretter dro de tilbake til sitt hus i Rama. Elkana var sammen med sin kone Hanna, og Herren husket henne.

Da tiden var inne etter at Hanna hadde unnfanget, fødte hun en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: "Jeg har bedt ham fra Herren."

Mannen Elkana dro opp med hele sitt hus for å ofre den årlige offergaven til Herren og oppfylle sitt løfte.

Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."

Elkana, hennes mann, sa til henne: "Gjør det du synes er best. Bli her til du har avvent ham. Bare Herren oppfylle sitt ord." Så ble kvinnen hjemme og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.

Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg, sammen med tre okser, en efa mel og en flaske vin, og brakte ham til Herrens hus i Sjilo, og barnet var ungt.

De slaktet en okse og førte barnet til Eli.

Hun sa: "Å, min herre! Så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved din side og ba til Herren.

For dette barnet ba jeg, og Herren har gitt meg det som jeg har bedt om.

Derfor låner jeg ham også til Herren. Så lenge han lever, skal han være lånt til Herren." Og han tilba Herren der.