En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.

Saul var på den ytterste delen av Gibea, under et granatepletre i Migron, sammen med omkring seks hundre mann.

Ahia, sønn av Ahitub, Ikabods bror, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo, bar efoden. Men folket visste ikke at Jonatan hadde gått av sted.

Mellom passasjene der Jonatan prøvde å krysse over til filisternes forpost, var det en bratt klippe på hver side. Den ene het Bozes, den andre Sene.

Den ene klippens fremside vendte nordover mot Mikmasj, og den andre vendte sørover mot Gibea.

Jonatan sa til den unge våpenbæreren sin: Kom, la oss gå over til disse uomskårne mennene. Kanskje vil Herren handle for oss, for det er ingenting som hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller få.

Våpenbæreren svarte ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gjør det du tenker, for jeg er med deg.

Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.

Hvis de sier til oss: Vent til vi kommer til dere, vil vi bli stående der vi er og ikke gå opp til dem.

Men hvis de sier: Kom opp til oss, da vil vi gå opp, for da har Herren gitt dem i vår hånd. Dette skal være tegnet for oss.

Da de begge viste seg for filisternes forpost, sa filisterne: Se, hebreerne kommer ut av hullene hvor de har gjemt seg.

Mennene fra forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe. Jonatan sa til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.

Jonatan klatret opp på hendene og føttene, fulgt av våpenbæreren, og fiendene falt for Jonatan, mens våpenbæreren drepte dem bak ham.

Den første nedslaktningen som Jonatan og våpenbæreren hans gjorde, omfattet omtrent tjue menn på et stykke land som en span okser kan pløye.

Det ble stor frykt i leiren, på marken og blant alle folkene. Forposten og røverne skalv også, og jorden rystet. Det ble en mektig skjelving.

Vaktene til Saul i Gibea i Benjamin så, og se, folkemengden smeltet bort, og de slo hverandre ned.

Da sa Saul til folket som var med ham: Tell nå og se hvem av oss som er borte. Da de hadde telt, var Jonatan og våpenbæreren hans ikke der.

Saul sa til Ahia: Ta hit Guds ark. For på den tiden var Guds ark hos Israels barn.

Mens Saul snakket med presten, økte støyen fra filisternes leir stadig mer. Saul sa til presten: Trekk hånden din tilbake.

Saul og alt folket som var med ham, samlet seg og gikk til kampen, og se, hver mann var vendt mot sin neste, og det var en veldig forvirring.

Hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne, og som hadde kommet opp med dem til leiren fra landet rundt omkring, sluttet seg også til israelittene som var med Saul og Jonatan.

Alle Israels menn som hadde gjemt seg i fjellene i Efraim, hørte at filisterne flyktet, og de slo seg også sammen for å forfølge dem i slaget.

Så Herren frelste Israel den dagen, og slaget strakte seg så langt som til Bet-Avens omgivelser.

Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat.

Hele hæren kom til en skog, og det var honning på bakken.

Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.

Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.

Da svarte en av folket og sa: Din far ga folket en streng ordre ved en ed og sa: Forbannet er den som spiser noe denne dagen. Men folket er svake.

Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se hvor mye bedre jeg ser ut, fordi jeg spiste litt av denne honningen.

Hvor mye bedre det ville ha vært hvis folket hadde spist av byttet de tok fra fiendene! Det ville ha vært et mye større nederlag blant filisterne.

Men de kom over filisterne den dagen fra Mikmasj til Ajalon, og folket var veldig utslitt.

Folket kaster seg over byttet, tar sauer, okser og kalver, slaktet dem direkte på bakken, og spiste dem med blodet.

De fortalte Saul: Se, folket synder mot Herren ved å spise med blodet. Han sa: Dere har syndet. Rull en stor stein hit til meg i dag.

Saul sa: Spre dere blant folket og si til dem: Før meg hver mann sin okse og sin sau, slakt her og spis, men synd ikke mot Herren ved å spise med blodet. All folket brakte hver mann sitt dyr samme natt og slaktet dem der.

Saul bygde et alter til Herren. Dette var det første alteret han bygde til Herren.

Saul sa: La oss gå ned etter filisterne i natten, ta dem så langt som til morgenlyset, og ikke la en av dem være igjen. Folket sa: Gjør hva som virker best for deg. Men presten sa: La oss nærme oss Gud her.

Saul spurte Gud: Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen.

Da sa Saul: Kom hit nær, alle folkets ledere, for å finne ut og se hva denne synden kan være i dag.

For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.

Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.

Da sa Saul til Herren, Israels Gud: Gi oss et perfekt kast. Saul og Jonathan ble tatt, men folket slapp unna.

Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonathan, min sønn. Jonathan ble tatt.

Da sa Saul til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan sa: Jeg smakte litt honning med enden av staven i hånden min. Og se, jeg må dø.

Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan.

Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde.

Saul oppga å forfølge filisterne, og filisterne dro hjem til sitt eget.

Saul tok makten over Israel og kjempet mot alle fiendene på alle kanter: mot Moab, ammonittene, Edom, kongene i Soba og mot filisterne. Fortsatt vendte han seg, plaget han dem.

Han samlet en hær og slo amalekittene, og frelste Israel fra dem som plyndret dem.

Sauls sønner var Jonatan, Ishvi og Malkishua. Navnene på de to døtrene hans var: Førstefødte Merab, og den yngste Mikal.

Navnet på Sauls kone var Ahinoam, datter av Ahimaas. Navnet på lederen for hæren hans var Abner, sønn av Ner, Sauls onkel.

Kish var far til Saul, og Ner, far til Abner, var sønn av Abiel.

Det var bitter krig mot filisterne alle Sauls dager. Når Saul så en sterk mann eller en tapper mann, tok han ham til seg.