Det skjedde etter Sauls død, da David var vendt tilbake fra å ha slått Amalekittene, at han ble værende to dager i Siklag.

Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og jord på hodet. Da han kom til David, falt han til jorden og bøyde seg i ærefrykt.

David sa til ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.

David spurte ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.

David sa til den unge mannen som fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonatan, hans sønn, er døde?

Den unge mannen som fortalte ham dette sa: Jeg skjedde ved en tilfeldighet å være på Gilboafjellet, og der så jeg Saul lenet på sitt spyd; og vognene og rytterne forfulgte ham tett.

Da han så seg tilbake, så han meg og ropte på meg. Jeg svarte: Her er jeg.

Han spurte meg: Hvem er du? Og jeg svarte ham: Jeg er en amalekkitt.

Han sa til meg: Stå over meg, jeg ber deg, og drep meg, for jeg er fylt av angst, og livet er ennå helt i meg.

Så stod jeg over ham og drepte ham, fordi jeg var sikker på at han ikke kunne leve etter at han hadde falt. Jeg tok kronen som var på hodet hans og armbåndet som var på hans arm, og har brakt dem hit til min herre.

Da grep David fatt i sine klær og flerret dem, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.

De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.

David sa til den unge mannen som hadde fortalt ham dette: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en fremmed, en amalekkitt.

David sa til ham: Hvordan våget du å løfte din hånd for å ødelegge Herrens salvede?

David kalte på en av de unge mennene og sa: Gå fram og slå ham ned. Og han slo ham ihjel.

David sa til ham: Ditt blod være over ditt eget hode; for din egen munn bar vitnesbyrd mot deg, idet du sa: Jeg har drept Herrens salvede.

David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:

(Han ba også dem lære Judas barn buesangen. Se, den er skrevet i den rettskafnes bok.)

Israels herlighet er drept på dine høyder: Hvordan er de mektige falt!

Fortell det ikke i Gat, slå det ikke opp på Askelons gater; ellers vil filistrejerenesse døtre fryde seg, de uomskårnes døtre vil juble.

Dere Gilboafjellene, la det ikke være dugg eller regn på dere, ingen marker avkasting; for der ble heltenes skjold forkastet, Sauls skjold, ikke salvet med olje.

Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.

Saul og Jonatan var elskede og vakre i livet, og i døden var de ikke skilt: de var raskere enn ørner, sterkere enn løver.

Dere Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i skarlagen med juveler, som satte gullsmykker på deres klær.

Hvordan er de mektige falt i stridens midte! O Jonatan, du er drept på dine høyder.

Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.

Hvordan er de mektige falt, og krigens våpen gått til grunne!