Det skjedde da kongen satt i sitt hus, og Herren hadde gitt ham ro fra alle hans fiender rundt om,

at kongen sa til profeten Natan: Se nå, jeg bor i et hus av sedertre, men Guds ark bor innenfor forheng.

Og Natan sa til kongen: Gå, gjør alt som er i ditt hjerte, for Herren er med deg.

Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og sa:

Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skal du bygge meg et hus å bo i?

Jeg har ikke bodd i noe hus fra den tid jeg førte Israels barn ut av Egypt, til denne dag, men har vandret i et telt og en tabernakel.

I alle de steder hvor jeg har vandret med alle Israels barn, har jeg noen gang talt et ord til noen av Israels stammer, som jeg befalte å gjete mitt folk Israel, og sagt: Hvorfor bygger dere ikke et hus av sedertre til meg?

Derfor skal du nå si til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra beite, fra å følge sauene, for å være fyrste over mitt folk, over Israel.

Jeg har vært med deg overalt hvor du har gått, og har avskåret alle dine fiender foran deg, og gitt deg et stort navn, lik navnet til de store i jorden.

Jeg vil også gi et sted til mitt folk Israel, og plante dem, så de kan bo på sitt eget sted og ikke flytte mer; og urettferdige mennesker skal ikke plage dem mer, som før,

og slik det var fra den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har gitt deg fred fra alle dine fiender. Også Herren har sagt til deg at han vil bygge et hus for deg.

Når dine dager er fullført, og du hviler med dine fedre, vil jeg opprette ditt avkom etter deg, som skal komme fra din kropp, og jeg vil etablere hans kongedømme.

Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil stadfeste hans rikes trone for evig.

Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Hvis han gjør urett, vil jeg irettesette ham med menneskenes stokk, og med menneskers slag.

Men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, slik jeg tok den fra Saul, som jeg fjernet fra deg.

Og ditt hus og ditt kongedømme skal bli fast for evig for ditt åsyn; din trone skal være fast for evig.

Ifølge alle disse ordene, og etter hele denne åpenbaringen, talte Natan til David.

Så gikk kong David inn og satte seg foran Herren, og sa: Hvem er jeg, Herre Gud? Og hva er mitt hus, siden du har brakt meg så langt?

Og dette var likevel en liten ting i dine øyne, Herre Gud; men du har også talt om din tjeners hus for en fjern framtid. Og er dette menneskets vei, Herre Gud?

Og hva kan David si mer til deg? For du, Herre Gud, kjenner din tjener.

For din ords skyld, og etter ditt eget hjerte, har du gjort alle disse store ting, for å få din tjener til å kjenne dem.

Derfor er du stor, Herre Gud, for det er ingen som deg, og det er ingen Gud bortsett fra deg, i henhold til alt vi har hørt med våre ører.

Og hvilket folk i jorden er som ditt folk, som Israel, som Gud gikk for å løskjøpe som sitt eget folk, for å gi seg et navn, og for å gjøre store og forferdelige ting for ditt land, foran ditt folk, som du løskjøpte for deg fra Egypt, fra folkeslagene og deres guder?

For du har bekreftet for deg selv ditt folk Israel som et folk for deg for alltid; og du, Herre, har blitt deres Gud.

Og nå, Herre Gud, la ordet som du har talt om din tjener og om hans hus bli stadfestet for alltid, og gjør som du har sagt.

Og måtte ditt navn bli opphøyd for evig, idet man sier: Herren hærskarenes Gud er Gud over Israel. Og må din tjener Davids hus bli etablert for ditt åsyn.

For du, Herre hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbart for din tjener og sagt: Jeg vil bygge deg et hus. Derfor har din tjener funnet i sitt hjerte å be denne bønnen til deg.

Og nå, Herre Gud, du er den Gud, og dine ord er sanne, og du har lovet denne godhet til din tjener.

La det derfor nå behage deg å velsigne din tjeners hus, så det kan bli værende for alltid foran deg, for du, Herre Gud, har talt det, og med din velsignelse skal din tjeners hus bli velsignet for alltid.