Da sa ypperstepresten: Er dette sant?

Og han sa: Mine brødre og fedre, lytt til meg. Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bodde i Karan,

og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og kom til det landet som jeg vil vise deg.

Så dro han ut fra kaldeernes land og bodde i Karan. Derfra, etter at hans far var død, flyttet han ham til dette landet som dere nå bor i.

Men han ga ham ingen arv i det, ikke en gang nok til å sette foten på: likevel lovet han å gi det til ham som eiendom, og til hans ætt etter ham, selv om han ennå ikke hadde noe barn.

Og Gud sa det på denne måten: Hans ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres, og de skal gjøre dem til slaver og mishandle dem i fire hundre år.

Men det folket som de skal være slaver for, vil jeg dømme, sa Gud: og etter det skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.

Og han ga ham omskjærelsens pakt: slik fikk Abraham Isak, og omskar ham på den åttende dagen; og Isak fikk Jakob; og Jakob fikk de tolv patriarkene.

Og patriarkene ble misunnelige og solgte Josef til Egypt: men Gud var med ham,

og reddet ham fra alle hans lidelser, og ga ham nåde og visdom for Farao, kongen av Egypt; og han gjorde ham til hersker over Egypt og hele hans hus.

Nå kom det en hungersnød over hele Egypt og Kanaan, og stor nød: og våre fedre fant ikke noe mat.

Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit først.

Og den andre gangen ble Josef kjent for sine brødre; og Josefs slekt ble kjent for Farao.

Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem i tallet.

Så dro Jakob ned til Egypt, og døde, både han og våre fedre,

og de ble ført til Sikem og lagt i graven som Abraham hadde kjøpt for en sum penger fra sønnene til Emmor i Sikem.

Men da tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble mange i Egypt,

inntil en annen konge oppstod, som ikke kjente Josef.

Den samme behandlet vår slekt ondskapsfullt og plaget våre fedre, slik at de kastet ut sine små barn, for at de ikke skulle leve.

I denne tiden ble Moses født, og han var usedvanlig vakker, og ble oppfostret i sin fars hus i tre måneder.

Men da han ble kastet ut, tok Faraos datter ham opp og oppfostret ham som sin egen sønn.

Og Moses ble opplært i all egyptisk visdom og var mektig i ord og gjerninger.

Da han var førti år gammel, fikk han lyst til å besøke sine brødre, Israels barn.

Og da han så en lide urett, forsvarte han ham og hevnet den som ble undertrykt, og slo egypteren i hjel.

For han trodde at hans brødre forsto at Gud ved hans hånd ville redde dem; men de forsto det ikke.

Neste dag viste han seg for dem mens de kranglet, og ønsket å forsone dem, og sa: Sirs, dere er brødre; hvorfor gjør dere urett mot hverandre?

Men han som gjorde sin neste urett, dyttet ham bort og sa: Hvem satte deg til hersker og dommer over oss?

Vil du drepe meg slik du drepte egypteren i går?

Da flyktet Moses ved dette utsagnet, og ble en fremmed i landet Midjan, hvor han fikk to sønner.

Og etter førti år viste en Herrens engel seg for ham i ilden fra en brennende busk i fjellene Sinai.

Da Moses så det, undret han seg over synet; og mens han nærmet seg for å se, kom Herrens stemme til ham:

Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da ble Moses skjelvende av frykt og våget ikke å se.

Herren sa da til ham: Ta skoene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.

Jeg har sannelig sett mitt folks nød i Egypt, og jeg har hørt deres klage, og jeg har kommet ned for å redde dem. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt.

Denne Moses, som de forkastet og sa: Hvem satte deg til hersker og dommer? - Ham sendte Gud som hersker og befrier ved engelen som viste seg for ham i busken.

Han førte dem ut, etter at han hadde vist tegn og under i landet Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Dette er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal oppreise en profet for dere fra blant deres brødre, en som meg; ham skal dere høre.

Dette er han som var i menigheten i ørkenen med engelen som talte til ham på fjellet Sinai, og med våre fedre; han mottok de levende ord for å gi oss.

Men våre fedre ville ikke lyde ham; de skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg tilbake til Egypt,

da de sa til Aron: Lag oss guder som kan gå foran oss; for denne Moses, som førte oss ut av Egypt, vet vi ikke hva som er skjedd med ham.

Og de laget en kalv de dagene og ofret slaktoffer til figuren og gledet seg over sine egne henders verk.

Da vendte Gud seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hærskare, slik det er skrevet i profetenes bok: Dere av Israels hus, har dere ofret slakt og offergaver til meg i de førti årene i ørkenen?

Ja, dere bar Molochs tabernakel og Remphans stjerne, deres guders bilder, som dere laget for å tilbe dem: og jeg vil føre dere bort til bortom Babylon.

Våre fedre hadde vitnesbyrdets tabernakel i ørkenen, slik det var foreskrevet av Gud, som talte til Moses og instruerte ham om å lage det etter det mønsteret han hadde sett.

Det samme bragte også våre fedre med under Josvas ledelse, inn i det området til folkene som Gud drev ut for våre fedres ansikter, inntil Davids dager.

Som fant nåde for Gud, og ønsket å finne en bolig for Jakobs Gud.

Men det var Salomo som bygde huset for ham.

Likevel bor ikke Den Høyeste i templer laget med hender; som profeten sier:

Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Herren; eller hva er stedet for min hvile?

Har ikke min hånd skapt alt dette?

Dere stivnakkede og uomskårne på hjerte og ører, dere står alltid imot Den Hellige Ånd: som deres fedre gjorde, gjør dere også.

Hvilken av profetene har ikke deres fedre forfulgt? Og de har drept dem som forutså ankomsten av den Rettferdige; nå har dere blitt forrædere og mordere av ham.

Dere som mottok loven under englers myndighet, men har ikke holdt den.

Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de bet tennene sammen mot ham.

Men han, fylt av Den Hellige Ånd, så fast opp mot himmelen og så Guds herlighet, og Jesus stående ved Guds høyre hånd.

Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpen, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.

Da ropte de høyt, holdt for ørene og stormet mot ham samlet.

Og de drev ham ut av byen og steinet ham, og vitnene la sine klær ved føttene til en ung mann ved navn Saulus.

De steinet Stefanus mens han påkalte Gud og sa: Herre Jesus, motta min ånd.

Så falt han på kne og ropte med høy stemme: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.