Dette er ordene som Moses talte til hele Israel på denne siden av Jordan, i ørkenen, på sletten rett overfor Rødehavet, mellom Paran og Tofel, Laban, Hazerot og Dizahab.

(Det er elleve dagers reise fra Horeb langs veien til fjellet Seir til Kadesh-Barnea.)

Det skjedde i det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden, at Moses talte til Israels barn, i samsvar med alt Herren hadde befalt ham angående dem;

Etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Heshbon, og Og, kongen av Basan, som bodde i Astarot i Edrei:

På denne siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å forklare denne loven, og sa:

Herren vår Gud talte til oss i Horeb og sa: Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet.

Vend om, dra videre, og gå til amorittenes fjell og alle de omkringliggende steder, på sletten, i høylandet, i lavlandet, i sør, ved kysten, til kanaaneernes land, til Libanon, til den store elven, Eufrat.

Se, jeg har lagt landet foran dere: Gå inn og ta det i eie, landet som Herren sverget å gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere.

Den gangen talte jeg til dere og sa: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene.

Herren deres Gud har gjort dere mange, og se, i dag er dere like tallrike som stjernene på himmelen.

(Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så mange som dere er, og velsigne dere slik som han har lovet dere!)

Hvordan kan jeg alene bære vekten av deres problemer, byrder og krangler?

Velg kloke, innsiktsfulle og anerkjente menn blant deres stammer, og jeg vil sette dem som ledere over dere.

Dere svarte meg og sa: Det du har sagt, er godt for oss å gjøre.

Så tok jeg de fremste menn blant deres stammer, kloke og kjente, og gjorde dem til ledere over dere, høvedsmenn for tusener, hundrer, femti og ti, og offiserer blant deres stammer.

Jeg ga deres dommere på den tiden denne befaling: Hør sakene mellom deres brødre og døm rettferdig mellom enhver mann og hans bror, og den fremmede som er med ham.

Dere skal ikke vise partiskhet i dommen; dere skal høre den lille som den store; vær ikke redd for noen, for dommen tilhører Gud. Og de sakene som er for vanskelige for dere, skal dere bringe til meg, så skal jeg høre dem.

Og jeg befalte dere på den tiden alt dere skulle gjøre.

Da vi forlot Horeb, dro vi gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen dere så, på veien til amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Vi kom så til Kadesh-Barnea.

Jeg sa til dere: Dere har kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.

Se, Herren din Gud har lagt landet foran deg: Gå opp og ta det i eie, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt til deg. Frykt ikke og bli ikke motløs.

Dere kom alle til meg og sa: La oss sende menn foran oss, så de kan utforske landet for oss, og bringe oss tilbake ord om hvilken vei vi bør gå opp, og hvilke byer vi skal komme til.

Det virket godt for meg, så jeg tok tolv menn av dere, én fra hver stamme.

De dro, gikk opp i fjellet og kom til Eshkoldalen og speidet den ut.

De tok med seg frukter fra landet i hendene og brakte det ned til oss. De kom tilbake med beskjed om at det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.

Men dere ville ikke dra opp, men var gjenstridige mot Herrens, deres Guds, befaling.

Dere klaget i teltene deres og sa: Fordi Herren hatet oss, har han ført oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd, for å utslette oss.

Hvor kan vi dra opp? Våre brødre har fått hjertet vårt til å svikte ved å si: Folket der er større og høyere enn oss; byene er store og har murer helt opp til himmelen. Dessuten har vi sett anakittenes sønner der.

Da sa jeg til dere: Frykt ikke, vær ikke redde for dem.

Herren deres Gud, som går foran dere, skal kjempe for dere, slik han gjorde med dere i Egypt for øynene deres.

Og i ørkenen, hvor dere så hvordan Herren deres Gud bar dere, som en mann bærer sin sønn, på hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.

Til tross for dette trodde dere ikke på Herren deres Gud,

som gikk foran dere på veien, for å finne et sted hvor dere kunne slå leir, om natten i ild for å vise dere veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.

Herren hørte lyden av ordene deres, ble vred og avla en ed og sa:

Ingen av disse mennene fra denne onde generasjonen skal se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre,

bortsett fra Kaleb, sønn av Jefunne; han skal se det, og jeg vil gi ham og hans barn landet han har tråkket på, fordi han har fulgt Herren fullt og helt.

Også på meg var Herren vred for deres skyld og sa: Heller ikke du skal komme dit.

Men Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal gå dit inn. Oppmuntre ham, for han skal få Israel til å ta det i eie.

Og deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, deres barn som den gang ikke kjente forskjell på godt og ondt, de skal gå dit inn, og til dem vil jeg gi landet, og de skal ta det i eie.

Men dere, vend om og dra ut i ørkenen langs veien til Rødehavet.

Dere svarte meg og sa: Vi har syndet mot Herren, vi vil dra opp og kjempe, slik Herren vår Gud har befalt oss. Så tok hver av dere sine våpen og var klare til å dra opp i fjellet.

Herren sa til meg: Si til dem: Gå ikke opp, kjemp ikke, for jeg er ikke med dere, ellers vil dere bli slått av fiendene deres.

Jeg talte til dere, men dere hørte ikke, var opprørske mot Herrens befaling og dristet dere til å dra opp i fjellet.

Da kom amorittene, som bodde i det fjellet, ut mot dere, jaget dere som bier gjør og drepte dere i Seir, helt til Horma.

Dere vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn, men Herren hørte ikke deres stemme og lyttet ikke til dere.

Så ble dere boende i Kadesh mange dager, i det antallet dager som dere ble der.