Moses gikk og talte disse ordene til hele Israel.

Han sa til dem: I dag er jeg hundre og tjue år gammel; jeg kan ikke lenger gå ut og inn. Dessuten har Herren sagt til meg: Du skal ikke krysse over denne Jordan.

Herren din Gud vil gå foran deg, og han vil ødelegge disse folkene foran deg, så du kan ta deres land i eie. Og Josva, han skal gå foran deg slik som Herren har sagt.

Herren skal gjøre med dem som han gjorde med Sihon og Og, amorittenes konger, og deres land, som han ødela.

Herren skal gi dem over til dere, så dere kan gjøre med dem etter alle de budene jeg har gitt dere.

Vær sterke og modige, frykt ikke, og vær ikke redde for dem, for Herren din Gud går med deg. Han skal ikke svikte deg eller forlate deg.

Moses kalte på Josva og sa til ham foran hele Israel: Vær sterk og modig, for du skal føre dette folket inn i det landet Herren har sverget til deres fedre å gi dem, og du skal dele det ut til dem som arv.

Herren selv går foran deg. Han skal være med deg og ikke svikte deg eller forlate deg. Frykt ikke, og bli ikke motløs.

Moses skrev denne loven og overlot den til prestene, Levis sønner, som bar Herrens paktsark, og til alle Israels eldste.

Moses befalte dem: Ved slutten av hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten,

når hele Israel kommer for å møte Herren din Gud på det stedet han velger, skal du lese denne loven for hele Israel, så de hører.

Samle folket, menn, kvinner, barn og de fremmede som bor innenfor portene dine, så de kan høre og lære å frykte Herren deres Gud og holde alle ordene i denne loven.

Og deres barn som ennå ikke kjenner den, kan høre og lære å frykte Herren deres Gud, så lenge dere lever i det landet dere skal innta etter å ha krysset Jordan.

Herren sa til Moses: Se, dine dager er nær ved å ende. Kall Josva og still dere fram i forsamlingshuset, så jeg kan gi ham en befaling. Og Moses og Josva gikk og stilte seg fram i forsamlingshuset.

Herren viste seg i teltet i en skystøtte, og skystøtten sto over inngangen til teltet.

Herren sa til Moses: Se, du skal snart hvile med dine fedre. Da vil dette folket reise seg og drive hor med de fremmede gudene i landet de kommer til. De vil forlate meg og bryte den pakten jeg har inngått med dem.

Da skal min vrede bli opptent mot dem den dagen, og jeg vil forlate dem og skjule mitt ansikt for dem, så de blir fortært. Mange onde ulykker skal ramme dem, og de skal si den dagen: Har ikke dette rammet oss fordi vår Gud ikke er blant oss?

Jeg vil sikkert skjule mitt ansikt den dagen på grunn av all ondskapen de har gjort ved å vende seg til andre guder.

Skriv nå denne sangen for dere, og lær den til Israels barn: Sett den i deres munn, så denne sangen kan være et vitnesbyrd mot Israels barn.

For når jeg har ført dem inn i det landet jeg har sverget til deres fedre, et land som flyter med melk og honning, og de har spist seg mette og blitt fete, da vil de vende seg til andre guder og tjene dem og forakte meg og bryte min pakt.

Og når mange ulykker og trengsler rammer dem, vil denne sangen vitne mot dem, for den skal ikke bli glemt fra deres etterkommeres munn. For jeg kjenner deres tanker som de tenker i dag, før jeg har ført dem inn i det landet jeg har sverget.

Derfor skrev Moses denne sangen den dagen og lærte den Israels barn.

Og han ga Josva, Nuns sønn, en befaling og sa: Vær sterk og modig, for du skal lede Israels barn inn i det landet jeg har sverget å gi dem, og jeg vil være med deg.

Da Moses hadde skrevet ferdig ordene i denne loven i en bok til de var fullført,

talte han til levittene som bar Herrens paktsark og sa:

Ta denne lovboken og legg den ved siden av Herrens paktsark, så den kan være et vitnesbyrd mot dere.

For jeg kjenner din oppsetsighet og ditt stivnakkede vesen. Selv mens jeg ennå lever blant dere i dag, har dere vært opprørske mot Herren. Hvor mye mer etter min død?

Samle alle deres stammeeldste og offiserer til meg, så jeg kan tale disse ord i deres nærvær og kalle himmel og jord til vitne mot dem.

For jeg vet at etter min død vil dere helt forderve dere og vike av fra den veien jeg har befalt dere å gå. Ondskap skal ramme dere til sist, fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne og vekker hans harme med deres gjerninger.

Moses talte ordene i denne sangen til hele Israels forsamling inntil de var fullført.