Dette er ordene til Forkynneren, Davids sønn, kongen i Jerusalem.

Forgjeves, helt forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves; alt er forgjeves.

Hva har en mann igjen for all sin strev som han arbeider med under solen?

Én generasjon går bort, og en annen kommer; men jorden består for alltid.

Solen står også opp, og solen går ned, og skynder seg til sitt sted hvor den står opp.

Vinden blåser mot sør og vender seg mot nord; den svirrer stadig rundt, og vinden vender tilbake i sine kretsløp.

Alle elvene renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Dit hvor elvene kommer fra, der vender de tilbake igjen.

Alle ting er slitsomme, mennesket kan ikke uttrykke det: øyet blir ikke mettet av å se, og øret blir ikke fylt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli; det som er gjort, er det som skal gjøres; det er ingenting nytt under solen.

Er det noe som man kan si, se, dette er nytt? Det har allerede eksistert i eldgammel tid, før oss.

Det er ingen erindring om tidligere ting, og heller ikke skal det være noen erindring om ting som vil komme, blant dem som kommer senere.

Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

Jeg viet hjertet mitt til å søke og utforske ved visdom alt som blir gjort under himmelen: dette er en tung byrde Gud har gitt til menneskenes barn å bære.

Jeg har sett alle verkene som blir gjort under solen, og se, alt er forgjeves og jag etter vind.

Det som er kroket kan ikke rettes, og det som mangler kan ikke telles.

Jeg snakket med mitt hjerte og sa: Se, jeg er blitt stor, og har fått mer visdom enn alle som har vært før meg i Jerusalem; ja, mitt hjerte har fått stor erfaring av visdom og kunnskap.

Jeg viet hjertet mitt til å kjenne visdom, og å kjenne galskap og dårskap; jeg innså at dette også er jag etter vind.

For med stor visdom kommer stor sorg, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.